God jul!

I dag er det julaften

Alle lysene på adventsstaken er tent og i løpet av dagen skal resten av den lilla adventsfargen byttes ut med rødt, hvitt, gull og grønt. Vi er ganske godt i rute, tror vi, så dagen skal bli temmelig avslappet - sånn som jeg mener å huske fra min egen barndom.  Men jeg vet også at hukommelsen ikke alltid er til å stole på, så jeg er temmelig sikker på at det først og fremst var vi ungene som var avslappet og rolige... Jeg husker også at vi så på TV i timesvis - selv om jeg vet at det nok ikke dreide seg om mer enn et par timer. Men det var mye det, i en tid hvor barn snaut nok fikk lov til å se på tv hver dag. 

Tidene forandrer seg, men noe forandrer seg ikke. Alle de 10 årene som jeg lagde adventskalender på et forum jeg var medlem på,  ble julaften presentert i blått og først og fremst med disse ordene:

"Julaften var en natt med sang som foldet seg rundt deg som et varmt sjal, men den varmet mer enn kroppen din. Julaften varmet hjertet ditt - og fylte det med melodier som skulle vare for alltid."
Bess Streeter Aldrich

GOD JUL !!!

Same procedure as every year...

Er det noe jula er, så er det virkelig "Same procedure as every year" - på godt og vondt, mest godt, tror jeg. Det er noe trygt og godt over det å vite hva som skal skje, og at noe er det samme selv i disse dager hvor forandringer skjer hele tiden i full fart.

Så tradisjonsbundne er vi at da NRK i 1992 sendte "Grevinnen og Hovmesteren" et kvarter for tidlig, men i det faste juleprogrammet, ble det så ramaskrik - eller telefonstorm at de måtte sende den to ganger den kvelden. Så det tør de nok ikke gjøre igjen...

Vårt forhold til "Grevinnen og Hovmesteren" er forresten noe merkelig. Vi ser på den på Lille Julaften, mens andre steder i verden sendes den på nyttårsaften. Ikke så rart kanskje, for det handler jo om nyttårsaften. Vel, er det tradisjon, så er det tradisjon og tradisjoner trenger ikke å være fornuftig bestandig. I Tyskland sendes den forresten opptil flere ganger i året, i forbindelse med forskjellige høytider.

Den sannsynligvis noe demente Miss Sophie har samlet sine gamle venner til nyttårsmiddag i årevis og nå er det bare hun og hovmesteren igjen. Vi ler like hjertelig hvert år av hovmesterens imponerende måte å snuble på, og vi følger intenst med selv om vi kan historien utenat.  Hele sketsjen varer i 11 minutter og på den tiden klarer Hovmesteren å snuble 11 ganger.

Jeg føler at "Grevinnen og Hovmesteren" har vært der" bestandig, og jeg kunne lett påstått at den også ble sendt i min barndom. Men den ble sendt første gang i 1980. I 2001, ble det holdt en seer-avstemning om NRK skulle gå over til å sende sketsjen i farger.  Men det ville vi heller ikke ha noe av.  Så den går fortsatt i svart-hvitt. Bare tanken på å se den i farger er jo helt absurd.

Opprinnelsen til tv-versjonen er et britisk teaterstykke fra 1920-tallet, ”Dinner for One”.  Hovmesteren spilles av den engelske skuespilleren Freddy Frinton, en rolle han debuterte i allerede i 1945 i teaterstykket, og han beholdt den rollen i drøye 20 år.  Grevinnen spilles av May Warden og hun var den tredje  grevinnen som spilte sammen med Frinton.

Til tross for engelsk tekst, engelsk opprinnelse og engelske skuespillere, er tv-sketsjen ukjent i England.  Den vises ikke på tv der.  TV-versjonen ble laget til Montreux festivalen i 1963 av sveitsisk tv, og den har fått kultstatus i flere land, bl.a i Tyskland, Sverige, Sveits, Estland og Sør-Afrika - og Norge.

Kilde: NRK

Julekrybben

I år vet jeg ikke om vi får plass til julekrybben. Vi har ommøblert siden sist jul og kjøpt ny sofa og plutselig måtte noen møbler ut og dermed blir det dårlig med plass. Det er andre ting som ikke kommer opp også. På en måte føles det greitt, for det er mye jobb og det blir mye ting her i huset til jul - men så er det disse minnene da og tradisjonene.  Vel, det er enda omtrent et døgn å tenke på, så vi får se hva det blir til.

At Julekrybber kan være noe av det vakreste troende mennesker har fremstilt kan jeg absolutt bekrefte etter å ha besøk en stor utstilling av julekrybber i en av kirkene i Montreal.  Ikke sjelden er de reneste kunstverk, enten de er enkle fra fattige afrikanske land eller overveldende kunstverk laget av de flotteste materialer fra rikere land.

Til det vanlige innholdet i krybben hører ved siden av Jesusbarnet hans foreldre Maria og Josef, oksen og eselet, hyrdene og de vise menn.  Men det er egentlig ingen helt faste regler for hva som skal høre med. Krybber kan være uhyre enkle eller svært mangfoldige. De blir oppstilt i kirkene og husene i forbindelse med juletiden. I denne betydning kjenner vi krybben allerede i oldtiden og tidlig middelalder.

Det er Frans av Assisi, fra 1200-tallet, som vanligvis får æren for julekrybben.  Men den fantes før den tiden også, og krybben i kirken Santa Maria Maggiore (fra ca. 6. årh.) ble faktisk betraktet som den autentiske Betlehemskrybben.  Men etter 1200-tallet utviklet krybbene seg stadig og de ble virkelig populære ute i folket omtrent fra midten av det 16. århundre.  Ved reformasjonen ble julekrybben sett på som en katolsk ting, og den ble ikke skikkelig akseptert igjen i protestantiske land før ut på 1900-tallet.

I de ortodokse kirker kan julekrybben ha et litt annet preg enn i Den vestlige kirke, hvor hendelsene vanligvis er lagt til en stall. Det mest iøynefallende i de ortodokse er hulen som fødselshendelsen blir lagt til. Maria selv blir ofte fremstilt i liggende stilling. Dette skal understreke hennes utmattelse, men også ektheten ved fødselen og den nyfødtes menneskelige natur. Barnet er svøpt i korsformede bånd og ligger i noe som kan minne om en grav. Til de faste motivene i fødselsscenen hører dessuten Betlehemsstjernen og en tvilende Josef-skikkelse. Særlig i Italia ble den vestlige julekrybben stadig videreutviklet. Her har man tilføyd landskaper, byggverk og utallige nye figurer.

Øl- og julefred, men ingenting må gå rundt, selv om "sola snur"

I går var det torsdag 21.desember og Solsnu-dag, eller Vintersolverv som det heter "på fint".

Sola snur selvfølgelig ikke, det er bare en talemåte og en mye enklere å forklare på... Men altså, i går "snudde" sola, klokka 17.28 var vi i gang med å gå mot lysere tider. Det går ikke fort da, den første drøye uka blir dagen hele 7 minutter lengre.

21. desember er også St. Thomas dag eller Thomasmesse som den også kalles.  St. Thomas var en av Jesu disipler, han som fikk tilnavnet «Tvileren».  Denne dagen er til minne om ham. I den gamle folketroen hadde dagen et annet navn: Thomas fulltønne, Thomas brygger eller Thomas med logbøtten, og har egentlig ingenting med St. Thomas å gjøre.  Det var denne dagen julefreden skulle lyses og den skal vare helt til 13.dagen.  Det var flere regler for ting som måtte være klare til i dag.

Ølet var viktig, det skulle være ferdig brygget og smakes på.  Både Gulatingsloven og Frostatingsloven påbød øl-brygging til jul, så det var noe alle måtte gjøre. Det var vanlig å dra på besøk til naboene for å smake på ølet og på kakene som også skulle være klare til i dag.  Det kunne ende med en temmelig festlig aften rundt omkring.  De som ikke drakk øl, bakte kanskje lefser, eller ordnet juletøyet.

Denne dagen skulle også juleveden være i hus.  God og kraftig juleved av flere slag, aller helst skulle det være 7 slag ved.  Man skulle ha ved nok til å fyre godt slik at ingen rom var kalde i jula.  Dersom veden ikke var i hus, da kom Thomas og gjorde sitt fornødne på veden eller hoggestabben, så det måtte man unngå.

Det sies at denne dagen alltid kom med mildvær - kakelinna, og det var en følge av all varmen som hadde blitt sluppet ut som følge av bakingen.  Det var også forbudt å gjøre noe som gikk rundt, som f. eks å spinne eller å kjerne.

Kanskje like godt at vi ikke har alle disse lovene å forholde oss til i dag! God tur videre mot jul! Og lykke til med innspurten!

Legenden om juletreet

I dag har vi fått juletreet i hus. Før var det sånn at juletreet skulle pyntes lille julaften, ikke før. Men etterhvert har vi bare måtte innse at det er noen fordeler med å få det inn før det for det er nok annet å gjøre på lille julaften. Så får vi bare drømme om den magien det var å gå å legge seg på lille julaften når treet var i ferd med å pyntes, og spenningen det var å stå opp neste dag og se det ferdig.  Juletreet vårt har ikke fått pynt på seg ennå, bilde er fra julen 2007 i Montreal. Vårt tre skal stå og bre sine greiner utover til i morgen, og så får det få pynt på seg da. 

Juletre er en gammel skikk og atter en gang må vi tilbake til Tyskland for å finne det første kjente juletreet.  Det var en gang på slutten av 1500-tallet.  I Norge hører vi om skikken for første gang i 1822, men det var ikke før fra rundt 1915 at juletre begynte å bli vanlig i norske hjem.  Og det er heller ikke noe nytt at man er imot innføring av nye skikker.  Det ble protestert mot juletreet også.  Det var «synd» å sette et grantre inn i stua, dette var enda en av disse tingene som tok oppmerksomheten fra julebudskapet.

Julegrana på Universitetsplassen i Oslo ble satt opp for første gang i 1919. Og det man mener er verdens høyeste juletre stod ved et kjøpesenter i Washington i 1950. Det treet var hele 67 meter høyt.


Legenden om hvorfor grantreet ble juletre.
Dag Lindeblom

Da det spurtes i verden at vår Frelser skulle bli født på jorden, var det tre trær som la ut på vandring til Betlehem. Først var det fikentreet, så oljetreet, og det tredje var et grantre. I tusen år eller mer vandret de, for de ville være fremme i god tid når den hellige stunden var inne.  Underveis hendte det av og til at trærne holdt rast, og da viste de fram gavene de bar med seg. Fikentreet hadde favnen full av søte frukter, oljetreet bugnet under prektige oliven. - Men du? Hva har du å by verdens Frelser? spurte de det tredje treet. Da tidde grantreet. For det visste jo at konglene ikke var noe å sette fram på menneskers bord.

Fiken- og oljetreet hadde ikke alltid vært de beste venner. Men nå ble de vel forlikt, for det kunne de saktens være enige om, at de to var noe mer enn et nåletre. Endelig sto de foran døren. Og nå skulle de fram for krybben og legge ned gavene sine. Eiketreet gikk først og la fruktene sine i fanget på Maria. Oliventreet bøyde den knortete stammen så Josef kunne presse olje av kjernene. Begge trærne ble hjertelig takket og priset.

Så skulle grantreet fram. Det følte seg så inderlig fattig der det sto med de tørre konglene sine. "Jeg har ingen spiselige frukter å gi," sa det, "men kan jeg være til noe nytte, da gir jeg hele meg selv." "Om du ikke bærer frukt, så skal du fra nå av bære lys for Barnet," sa Maria. Og hun tok et vokslys og festet det på en av treets grener. Slik gikk det til at nettopp granen ble julens livsbærende tre.

                                                                                     

Fred, tro, kjærlighet eller håp?

Det er skittensøndag i dag. I tidligere tider var det jo svært viktig å holde helligdagsfreden, men i dag - den siste søndagen før jul var det lov å jobbe med å bli ferdige jul. Vi har fått noen juleblomster i hus, vasket og ordnet litt i huset og skrevet noen julekort, det går framover! Det tredje adventslyset har blitt tent og så har det vært helga for å mimre litt og tenke tilbake på julene våre i Canada, så da passet det jo å finne fram dette bildet fra 2009, vår siste jul der borte! At det skulle bli det, visste vi ikke da.


Legenden om de fire lysene!
Forfatter: Ukjent

Fire lys brant på adventskransen.  Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre. Det første lyset sukket og sa:  "Mitt navn er fred.  Jeg skinner klart, men menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg."  Lyset ble mindre og mindre, til slutt slukket det helt.
Det andre lyset sa:  "Mitt navn er tro.  Men jeg er blitt overflødig.  Menneskene vil ikke vite av Gud lenger.  Det er meningsløst at jeg brenner."  Så slukket det andre lyset. Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset:  "Mitt navn er kjærlighet.  Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne.  Menneskene overser meg.  De ser bare seg selv og ikke de andre som de skulle elske."  Det tredje lyset sluknet det også.

Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa med øynene fulle av tårer:  "Dere skal da lyse og ikke slukne!"  Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset:  "Vær ikke redd!  Så lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene igjen.  Mitt navn er håp".

Så tok barnet en flamme fra håpets lys med en fyrstikk og tente igjen alle de andre lysene.

Julerosen og andre julehefter

Det lørdag i dag, siste helg før jul og her i huset har det vært husarbeid, rydding og forberedelser til jul som er i førersetet. Lesing har det ikke blitt mye tid til, men det kan jo komme når det nærmer seg julaften. Santa pleier ofte å putte et julehefte eller to i julesokken på julaften morgen. Ganske fascinerende faktisk med disse juleheftene som fremdeles lever i beste velgående, den digitale virkelighet til tross.

Den lille spiren som førte til juleheftetradisjonen vi kjenner i dag var et fransk hefte som ble gitt ut for å samle inn penger til en den spanske provinsen Paris-Murcie som hadde vært utsatt for en katastrofe.  Kjente kunstnere og forfattere gikk sammen om heftet som ble solgt for en billig penge.  Og det skulle bare være den ene gangen.  En dansk kunstforlegger fant ut at han ville gjøre noe lignende i Danmark, det skulle bli en årlig utgivelse i forbindelsen med jula. Det ble bladet «Julerosen» som ble gitt ut for første gang i 1881. Både forfattere og malere var med. Bladet var fullt og helt dansk, men allerede året etter var det flere kjente norske forfattere med og bidro. Alle de «fire store» - har vært med og bidratt i bladet.

Helt uten protester gikk det ikke for seg. Heftene skulle nemlig ikke koste mer enn at «vanlige folk» skulle ha råd til å kjøpe dem, og de inneholdt malerier som kunne rives ut. Prostitusjon av finlitteraturen, var det noen som kalte det. Vel, de kunne protestere så mye de ville, det hjalp ikke. «Julerosen» ble en suksess. Og ikke nok med det, det førte også til flere andre utgivelser.

«Julerosen» regnes ofte som selve formoren til juleheftene. Det var nok hun som fikk fart på dem, men allerede litt over 60 år tidligere, i 1817, hadde det første norske juleheftet blitt gitt ut: «Julegave eller en liden Samling af udvalgte Selskabs- og Drikkeviser, ved Norske Forfattere».

I 1845 fikk barna sitt første julehefte, men det var mer for moralisering og oppdragelse enn for underholdningens skyld. Bladet het «Julegaven for barnlige Sind» og forfatteren presenterte seg som «Forfatterinden til en Moders veiledende Ord» Det ble også gitt ut noen enkle religiøse hefter. Men «Julerosen» førte til at at juleheftene ble mer nasjonalromantiske, fikk bedre bilder og ble mer opplysende enn moraliserende og de fikk et bredere innhold. De kunne nå faktisk være både humoristiske og sentimentale og være både kulturelle og politiske. Nå var vi på vei inn i juleheftenes glansperiode, første halvdel av 1900-tallet. I 1911 kom «Knoll og Tott» og deretter fulgte det på klassikere som «Finbeck og Fia», «Stomperud», «Smørbukk» og «Vangsgutane» og en del lokale utgivelser før de amerikanske bladene med bl.a «Donald Duck og co», «Tarzan» og «Snurre Sprett» inntok banen.

Julehefte-saget har gått tilbake siden den gangen, men julehefter er fremdeles populært og de selges i store mengder. Nye norske utgivelser har kommet og en nyutgivelse av «Julerosen» er også på markedet. I 2014 var Knoll og Tott, Stomperud og Pondus bestselgerne. Juleheftene lever i beste velgående selv nesten 100 år etter at de første stegene ble tatt.

Uten mat og drikke...

"Det kommer ikke an på hva man spiser mellom jul og nyttår,
men hva man spiser mellom nyttår og jul"
~ Rolf Wesenlund ~

I tidligere tider skulle man i forkant av julen, og andre religiøse høytider, kun spise «hvit» mat.  Det betydde fisk og grøt.  Grøt var jo en veldig vanlig ting å spise, men risengrynsgrøten var festgrøten som kun ble spist ved spesielle anledninger.  Ved juletider var det også vanskelig å få tak i fersk fisk mange steder, sÅ dermed fant man fram til konserveringsmetoder som luting, graving, røyking og raking.  Tradisjoner som er veldig populære fremdeles, selv om vi nå har mye bedre tilgang på ferske råvarer.

Julematen rundt omkring varierte med tilgangen.  Langs kysten var det vanlig å spise fisk, og juletorsken eksisterer fremdeles, selv om det er færre som spiser det nå.  Vestpå spiste man fårekjøtt og i resten av landet svinekjøtt.  Svinekjøtt er fremdeles det som flest nordmenn spiser til jul. Det var også mange som spiste grøt, ikke bare om formiddagen, men som middag.  Risengrynsgrøt er en forholdsvis ny skikk, men byggmelsgrøt og rømmegrøt var ganske vanlig.  Helt tilbake til tidlig på 1500-tallet vet vi at det ble brukt mandel i grøten.

Man hadde mange forskjellige slags ritualer forbundet til julematen.  Kaker og brød ble forsynt med forskjellige symbolske julemønstre.  I grøten laget man et stort kors i midten til å helle smøret i, og det ble gitt matrester både til ilden og til hønsene, og selvfølgelig en tallerken til nissen også. Den dag i dag holder vi oss veldig sterkt til de gamle mattradisjonene til jul.  Selv om vi har et stort utvalg i mat og drikke, så er det ikke mange av oss som har satt særlig «nymotens» ting på julebordet.

Kvitkledd med ljos i hand...

I dag er det Onsdag 13.desember - Luciadagen

Er det noen som har hatt besøk av noen Luciaer i dag? Det er så stemningsfullt og fint når de små Luciane av begge kjønn kommer vandrende og synger Luciasangen. Det lyser virkelig opp i denne mørke tiden! I dag skal sola som forsvant på Barbromesse – den 4.desember, komme tilbake, så man trodde at dette var årets lengste natt.

Lucias dag var dagen da unge kvinner kunne se inn i fremtiden.  Prøv selv og se om det virker!  Du skal da stille deg foran et speil og si: «Lucia den blide skal fly meg at vide, hvis navn jeg skal bære, hvis dug jeg skal brede, hvis seng jeg skal rede, hvis barn jeg skal have».  Og da skal speilet gi svar.

Den hellige Lucia var fra Syrakus på Sicilia. Det er mange legender som forteller om Lucia, og hva som er sant eller ikke, vet vi ikke. Men vi vet at hun led martyrdøden på begynnelsen av 300-tallet. Det blir sagt at moren hennes var veldig syk, og hun ba til Gud om at moren måtte bli frisk. Det ble hun og Lucia brukte pengene sine på å gi gaver til de fattige som takk. På denne tiden var det ikke lov å være kristen i Romerike og Lucia ble angitt av en frier som hun hadde sagt nei til. Hun hadde gitt seg selv et løfte om å være jomfru hele livet, så straffen hun skulle få var å bli sendt til et bordell. Hun unnslapp i siste liten. Da de ville brenne henne på bålet, slo flammene til siden og tok ikke tak i henne. Til slutt ble hun drept likevel, og legenden sier at de rev øynene ut på henne, men på en mirakuløs måte fikk hun dem tilbake igjen. Hun er derfor helgen for øyesykdommer.

Det er vanskelig å forbinde Lucias historie med denne idylliske og stemningsfulle Lucia-feiringen vi har i dag, men Lucia betyr Lys og hun har blitt feiret i Roma siden 500-tallet. Det er reist en kirke i henne navn. Den er bygget om flere ganger, men eksisterer fremdeles.

Dagens feiring kom til Sverige på 1920-tallet og hvor mye den er knyttet opp til Romerikes Lucia, kan nok diskuteres.  Den har også blitt knyttet til seg legenden om Stephanus, Staffan stalldreng, som var kirkens første martyr. Stephanus skal ha vært stallgutt hos kong Herodes. Til Norge kom feiringen i dagens form etter andre verdenskrig. Eller kanskje vi skal si "tilbake til" Norden, for det hele hadde begynt lenge før..

Lussi-feiring var ikke noe nytt, vi snakker bare om en annen Lussi enn dagens Lucia som nå kanskje har blitt en kombinasjon mellom den romerske og gamle norske.

I Norge het denne dagen Mongsmesse flere steder.  Det var etter den hellige Magnus Orknøyjarl, en populær norsk helgen. Han ble skrinlagt i 13.desember 1135.

Lussinatten var en natt full av uhygge.  Som Olav Duun skriver i Juvikfolket: «Det var ho «Løssi Langnatt. Ei natt som aldri tek slutt. Da klager kua seg på båsen, og sauen med; og folk sitt med hardhjertet oppi halsen, sitt og hakker tennene og bit i det goveitra rullar stein oppi fjellet, småkallane spring og trampar kring veggene, det slamrar og det let all stads»

Verken for mennesker eller dyr var det noen spøk å ferdes ute Lussinatten.  Det var årets lengste natt, mente man, og i Norge var den svært farlig.  Det var denne natten de avdøde ånder og Åsgårdsreien, herjet.  Fra nå og fram til jul var Trollpakket ute. Lussi var en ond, kvinnelig demon som kom ridende eller kjørende om natta.  Barna ble skremt med Lussi om de ikke oppførte seg pent.

«Kvitkledd med ljos i hand» var en del av forsvaret mot disse demonene, men det var ikke barn som var ute og gikk, det var husets jomfruer som ikledde deg hvitt og tok med seg lys og gikk på lusseferd rundt huset. På hvert hushjørne stoppet de og sang: «Lussinotti lange, intet være bange. Gud beskytte gård og grunn, fisk i vann og fugl i lund. Intet være bange, Lussinotti lange.»

I middelalderen begynte denne skumle, mørke Lussi-tradisjonen å blande seg med den kristne Lucia fra Syrakus, og det mørke og skumle ble til en lysfest for å hedre den unge, tøffe Lucia. Her i Norden ble helgendagen hennes ble knyttet sammen med vintersolverv og feiring av at lyset hadde vendt tilbake.

I dag, noen hundre år senere, er heldigvis Luciafeiringen blitt en god og hyggelig feiring med glade og forventningsfulle hvitkledde Lucia-barn av begge kjønn. Både Jomfruene og Åsgårdsreien har måtte vike for det, og det kan vi vel være glade for.

Julestjernens dag

Vi er halvveis til jul nå, og juleblomstene begynner å finne sin plass her i stua hos oss. Disse blomstene som sprer glede og gjenoppfrisker minner, som lukter godt og mindre godt, men hvor luktene likevel rører ved oss på sin egen måte.  Det samme med blomstene - de er kanskje ikke de vakreste, men de hører med og til. Julegleden for eksempel, forbinder jeg med min mormor, og jeg kan nesten kjenne lukta av julegleder og nyvaska gardiner når jeg tenker på det - begge deler kom på plass lille julaften om formiddagen og det var alltid mormor som kom opp trappa med dem og hang dem dryppvåte opp med avispapir under som skulle beskytte golvet.

Vi har hatt spesielle juleblomster i Norge siden slutten av 1800-tallet. Julegleden av den første som kom, mens julestjerna dukket opp på slutten av 50-tallet. Julegleden brukes ikke så mye lenger, nå er det julestjernen som er den store juleblomsten, selv om amaryllisen er i ferd med å øke i popularitet.

Julestjerner i uvanlige farger, Montreal 2009

LEGENDEN OM JULESTJERNEN
Et gammelt sagn fra Mexico forteller om en fattig jente som skulle gå til messe julenatten.  Hun gråt og var lei seg fordi hun ikke hadde noen gave å ha med seg til Jesusbarnet.  Plutselig stod det en engel foran henne som ba henne plukke noe ugress som vokste langs veikanten.  Den fattige jenta gjorde det, tok det med seg og la det på alteret da hun kom fram.  Da slo bladene ut i røde og grønne stjerneformede rosetter, og den første julestjernen var et faktum.  På spansk kalles Julestjernen derfor for Julenattsblomsten.

Engler daler ned i skjul, i flere varianter.

For en vakker dag det har vært i dag! Snø, blå himmel og sol på dagen, glade unger som har lekt og akt der det går an å ake! Det er ikke bare nettbrett som er kjekt for dagens unger, akebrett er minst like kjekt! 13 dager igjen til jul og vi har fått kjenne på snø, kulde og vinter! Herlig! Herlig må også solnedgangen ha vært der litt lenger vest - ved havet. Vi kunne bare skimte den der bak hus og trær, men det var vakkert det også. Dette bildet er tatt sånn ganske nøyaktig 10 dager og 1 time før solsnu, det blir fint når det går mot lysere tider, men jammen er det stemningsfullt nå i "mørketida" også. Magisk!

Glade jul, hellige jul!
Engler daler ned i skjul.
Hit de flyver med paradis-grønt
Hvor de ser hva for Gud er skjønt.
Lønnlig i blant oss de går, lønnlig i blant oss de går.

Nisser er fremdeles er den mest populære julepynten, men engler mer og mer populært både når det gjelder julepynt og pynt resten av året. Engler er en viktig del av den kristne julen, men engler i seg selv er ikke noe som er spesielt for Kristendommen. Engler finnes også i Jødedommen, Islam, Hinduismen, Buddhismen, i gamle religioner, nyere livsretninger og hverdagsliv. Engler omgir vi oss gjerne med uansett om vi er kristne eller ikke, og troen på skytsengler finnes hos mange.

Hvordan vi ser for oss at englene ser ut, er nok preget av hvordan forskjellige kunstnere har fremstilt dem opp gjennom tidene. De finnes i mange variasjoner. De første englebildene vi kjenner til, fremstilte englene som vakre unge menn. Først 300 år etter Kristus fikk englene på bildene vinger. Englene kunne være milde og snille eller fryktinngytende og skumle vesener som hadde i oppgave å dømme og straffe. I renessansen begynt man å fremstille dem som små lubne barn med rosa kinn, og på 1600-tallet ble de fremstilt mer og mer kjønnsløse.

Engel betyr budbringer og ifølge Lukas var det engelen Gabriel som først fortalte Sakarja at hans hustru Elisabeth skulle føde døperen Johannes.  Et halvt år senere kom Gabriel til Jomfru Maria og fortalte at hun kom til å bli med barn og føde Jesus.  Det er også en engel som kommer til gjeterne og forteller om Jesu fødsel.

Hos Matteus kan vi lese at englene kommer til menneskene i drømmer.  I en drøm fortalte en engel Josef at Maria skulle ha barn, og senere får han beskjed i en drøm om å flykte til Egypt med Jesus, og i en drøm får han beskjed om at de kan reise hjem igjen.  Engelen forteller også de vise menn i en drøm at de ikke skal fortelle Herodes hvor Jesus er født.

Uansett om du pynter med nisser eller engler eller begge deler, så bruk disse to ukene som er igjen til jul fornuftig.

"Kjør ikke fortere enn din skytsengel. Skytsengelen tar ikke over rattet når du kjører som en djevel".
 Phil Bosmans

Tenn lys!

I dag har vi tent det andre lyset i adventsstaken og det er akkurat to uker igjen til jul. Sånn er det når julaften er på samme dag som 4.søndag i advent, adventstiden blir kort. Værgudene har forbarmet seg over oss og strødd litt fin hvit snø utover. Den må vi nyte her vest ved havet, for før vi får blunket kan den være borte igjen.

Dagen i dag skal handle om lys - lys i flere varianter.  Først og fremst skal det handle om at det er andre søndag i advent, og vi tenner det andre adventslyset «to lys for håp og glede» som det står i Inger Hagerups adventsvers.  Det er noe eget med disse adventssøndagene, synes jeg.  Lange, gode frokoster med god mat og tente lys og forventninger, eller middag - eller kaffekos.  Det er bare to uker igjen til jul, og i dag synes jeg at vi skal ha en søndag for håp og glede, uansett om vi er i rute eller ikke med juleforberedelsene, uansett om vi har klart å få kjent på julefølelsen eller ikke.

I Norge har det vært vanlig å støpe lys i bortimot tusen år, så det er ingen ny skikk, selv om vi kanskje har nye måter å bruke lysene på.  En gang i tiden var det jo rett og slett en nødvendighet å støpe lys i mørketiden.  Det har ikke alltid bare vært å skru på en bryter så kommer lyset.  Julelysene skulle være ekstra fine og ekstra lange, og den aller fineste talgen ble brukt til å støpe julelys av.
Det skulle være lys hele julenatten, så de to største lysene ble valgt ut til å stå på bordet og brenne gjennom hele julekvelden og hele julenatta.  Det var viktig at lysene ikke slukket før om morgenen 1.juledag, for slukket de ville det skje en ulykke eller noen kom til å dø det kommende året.

I dag brenner vi lys for sorg og vi brenner lys for glede.  Ingen som opplevde det, kan vel glemme det enorme lyshavet foran slottet da Kong Olav døde i januar 1991, en spontan og egentlig unorsk, men svært så vakker handling.  Etter det har Tenn lys-aksjoner blitt vanlig også i Norge.  Den katolske tradisjonen med å kunne gå i kirken å tenne et lys, har spredd seg til landet vårt også.  Det er litt rart egentlig, og veldig godt, at selv med alle moderne hjelpemidler vi har i dag, den enkle måten vi kan få lys på, så er denne snart 1000 år gamle skikken med å tenne lys høyst levende.  Det er noe fredelig og godt over en flamme fra et levende lys.

Tenn lys!
(Eivind Skeie)

Tenn lys!
To lys skal skinne for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.
MÅ fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.

Ha en god 2.søndag i advent!

Er det noen snille barn her?

 «En av farene ved julaften, er at vi av våre koner får gaver som vi slett ikke har råd til»
Robert Lembke

I dag har vel de fleste koner egne penger til å kjøpe julegaver for,  disse gavene som er både til glede og irritasjon.  Det største stresset med jula, sier noen.  Det er synd at det har blitt et stressmoment, for julegaver er en gammel skikk. Kanskje burde vi øve litt på å kunne glede oss over gavene vi får, selv om de ikke alltid er helt "perfekte".  Det uperfekte kan plutselig bli perfekt en dag det også. Og trenger egentlig alt være perfekt? Jeg elsker julegaver og er oppvokst med ganske mange av dem. Spenningen med å pakke opp, klemme litt og gjette hva innpakningen skjuler - er det noe nyttig? Noe morsomt? Noe bare jeg skjønner hvorfor jeg fikk? Det jeg har ønsket meg mest i hele verden? Noe jeg ikke visste at jeg ønsket meg før jeg plutselig sitter med det i hånda? Noe skikkelig overraskende? Noe som utfordrer meg litt? For meg er selve prosessen nesten viktigere enn innholdet. Og innholdet trenger ikke å være dyrt eller fancy. Et godt såpestykke, en krem, en pakke fine servietter, et par lys... en pose brente mandler, noe hjemmelaget... eller noe riktig flott som jeg har ønsket meg lenge.

I Norge vet man at man gav hverandre julegaver allerede på 900-tallet, eller rettere sagt, det vanlige på den tiden og helt fram til begynnelsen av 1800-tallet var nyttårsgaver.  Det var heller ikke «vanlige folk» som gav hverandre gaver, men overklassen.  Noen steder i Norge ble det faktisk ikke vanlig å gi hverandre julegaver før i mellomkrigstiden.

Opprinnelig var julegavene noe som ble gitt til voksne, men når man begynte å feire St. Nikolaus, ble det omgjort til gaver til barna på St. Nikolausdagen.  Med reformasjonen ble gaveutdelingen flyttet til jul fordi Luther mente at gavene skulle knyttes opp mot Jesus barnet.  Det blir sagt at man gir gaver fordi de tre vise menn gav gaver til Jesusbarnet, men det er nok en sannhet med visse modifikasjoner.

I Norge bestod julegavene for det meste av nyttegjenstander, mat og drikke.  En periode var det en tradisjon at alle skulle ha et nytt plagg til jul.  Dette ble da årets julegave.  Man skulle også gi gaver til de trengende. Det var en viktig del av tradisjonen.  Tjenerskapet fikk mat og drikke og bruksting som en del av lønna si til jul.  Først ved slutten av 1800-tallet ble kjøpegaver mer vanlig.  En skikk som kom fra overklassen i byene.

Julegavene hadde en viss oppdragende effekt også, man prøvde i alle fall. Det var bare snille barn som fikk julegaver. Julenissen kom alltid inn døra med et: "Er det noen snille barn her"... ja, for det var bare snille barn som fikk julegaver. Ble det i alle fall sagt. Hvor snille man måtte være, har jeg aldri fått noe klart svar på, men vi klarte heldigvis likevel å være snille nok.

"Jul er ikke jul om vi ikke kan nyte den slik barn gjør: Med litt grådiget, litt tåpelighet og overraskelser"
Peter Gray