Visste du at vi nordmenn er kanskje verdens mest juleblomstelskende folkeferd? Vel, mye tyder på det. Vi har hatt spesielle juleblomster helt fra slutten av 1800-tallet. Den eldste av dem er Julegleden, og den var lenge den mest solgte juleblomsten her i landet. Ikke fullt så ofte vi ser den lenger, men den finnes. Noen ganger har jeg tenkt at jeg skal kjøpe en, bare for å gjenoppfriske noen gamle minner. For det er jo også noe av det disse blomstene gjør, i tillegg til å pynte opp, spre glede og gi julestemning. På slutten av 50-tallet kom Julestjerna som sakte, men sikkert har blitt den dominerende juleblomsten. Men vi har andre blomster også: asalea, amaryllis, svibler, tulipaner, kristtorn, misteltein, julekaktus – for å nevne noen.
Amaryllis er kanskje den mest fremadstormende blomsten i disse dager, og den har blitt en favoritt hos meg! I fjor kjøpte jeg amaryllisene altfor sent, så de blomstret ikke før i romjula.. I dag har jeg kjøpt årets, så jeg håper det går bedre denne gangen. Det er jo alltid spennende. Tre små julestjerner har kommet i hus også. De pleier ikke å holde så mange dagene, men det er koselig likevel.
Julegleden forbinder jeg med min mormor, og jeg kan kjenne lukta av julegleder og nyvaska gardiner når jeg tenker på det. Da jeg vokste opp bodde vi i annen etasje hos mormor og morfar, og jeg husker at vi hadde "sommergardiner" og "vintergardiner". Et par dager før jul, ble sommergardinene byttet ut med vintergardinene som mormor alltid vasket og hang opp i stua hos oss. Jeg husker avispapir på golvet, sikkert for at de litt tunge ullgardinene ikke skulle dryppe rett på golvet, for de ble hengt opp våte. Jeg regner med at vinduene ble vasket også, i alle fall på innsiden, for sammen med gardinene kom juleblomstene på plass - og det var julegleder. Etter hvert kom det julestjerner også, men det er julegledene jeg forbinder med lukten av våte gardiner.
Julegleder...
Vi må ikke glemme at dette er en vanskelig tid for mange mennesker. Ensomme mennesker blir enda mer ensomme, økonomiske problemer blir enda større og savn og sorg øker. Ære være disse fantastiske menneskene som bruker denne tiden til å jobbe med å inkludere og å gjøre dagene lettere for de som sliter, de som ikke helt passer inn i gledesrusen vi andre befinner oss i. De som ikke er med på desembercruiset mot jul, men som seiler sin egen sjø ut på det åpne, mørke havet eller som rett og slett har så mange andre ting i livet sitt akkurat nå at de ikke orker å bli med. Ikke denne gangen i alle fall.
Å inkludere er både lett og vanskelig i juletiden. De fleste er vel ganske flinke til å sørge for at tante Kari ikke sitter alene til jul og at onkel Per blir invitert til julemiddagen, selv om vi er lei av å høre de samme gamle vitsene hans. Vi feirer jul sammen med familien, selv om vi kanskje godt kunne tenke oss å dra til varmere strøk. Det er både slitsomt og hyggelig på samme tid. Og selv om vi helt sikkert hadde fått det kjekt i Syden, er det ingen som har vondt av å tenke på andre enn seg selv heller, og julen med familien med eller uten tante Kari og onkel Per blir bra den også. Kanskje egentlig aller best.
Så egentlig er det ganske paradoksalt det der med at den tiden vi inkluderer mest også er den tiden som mange mennesker føler seg ekskludert. Og den tiden vi innbiller oss at vi tenker mest på andre, glemmer vi dem som hadde trengt at vi husket på dem. Jeg er ikke flink nok, det må jeg bare innrømme, selv om jeg stadig har planer om å bli det.
Kanskje vi skal stikke innom noen med en blomst i dag?
Måtte resten av adventstida blomstre!
