Vi er halvveis til jul nå, og juleblomstene begynner å finne sin plass her i stua hos oss. Disse blomstene som sprer glede og gjenoppfrisker minner, som lukter godt og mindre godt, men hvor luktene likevel rører ved oss på sin egen måte. Det samme med blomstene - de er kanskje ikke de vakreste, men de hører med og til. Julegleden for eksempel, forbinder jeg med min mormor, og jeg kan nesten kjenne lukta av julegleder og nyvaska gardiner når jeg tenker på det - begge deler kom på plass lille julaften om formiddagen og det var alltid mormor som kom opp trappa med dem og hang dem dryppvåte opp med avispapir under som skulle beskytte golvet.
Vi har hatt spesielle juleblomster i Norge siden slutten av 1800-tallet. Julegleden av den første som kom, mens julestjerna dukket opp på slutten av 50-tallet. Julegleden brukes ikke så mye lenger, nå er det julestjernen som er den store juleblomsten, selv om amaryllisen er i ferd med å øke i popularitet.
 |
| Julestjerner i uvanlige farger, Montreal 2009 |
LEGENDEN OM JULESTJERNEN
Et gammelt sagn fra Mexico forteller om en fattig jente som skulle gå til messe julenatten. Hun gråt og var lei seg fordi hun ikke hadde noen gave å ha med seg til Jesusbarnet. Plutselig stod det en engel foran henne som ba henne plukke noe ugress som vokste langs veikanten. Den fattige jenta gjorde det, tok det med seg og la det på alteret da hun kom fram. Da slo bladene ut i røde og grønne stjerneformede rosetter, og den første julestjernen var et faktum. På spansk kalles Julestjernen derfor for Julenattsblomsten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar