Det er en tid for alt...

I år er vi på etterskudd! Eller rettere sagt, det er jeg som er på etterskudd - de andre i familien er nok ikke like opptatt av dette som meg. Men det har alltid vært sånn at dagen før 1.søndag i advent, eller 1.desember skal huset været adventklart. Da skal Oldemors adventskalender, lilla lys og duker, julekalender og verdens vakreste stjerne, sett med vår øyne, skinne i vinduet. Kalenderen ble sydd av en stolt farmor for mange år siden og gikk senere i arv til oldebarnet, og adventstjerna kjøpte vi selv for noen år siden og i andres øyne er den nok ganske ordinær, men i våre øyne den aller vakreste. Akkurat sånn det skal være på denne tiden.


Men i år er det altså først i dag vi har kommet i gang med adventsforberedelsene, sånn ble det bare. Julegardinene ligger fremdeles i boksen, de lilla dukene har ikke kommet fram, og da jeg skulle henge opp stjerna, virket den ikke. Den har nok gjort jobben sin. Men vi må ha lys i vinduet i kveld, så denne ikke fullt så gamle, men likevel gammeldagse syv-arma-vindusstaken får gjøre jobben så lenge. Så får jeg dra avsted og kjøpe en ny stjerne på mandag.

Det er vemodig, og jeg må innrømme at jeg kjenner det litt. Denne stjerna har vært med oss i 18 år nå, i tykt og tynt, her og der. Og kanskje betydde den aller mest de 5 årene vi bodde i Montreal hvor vi måtte ty til noen kreative nødløsninger for å få den til å lyse.



Men det er en tid for alt, og kanskje er det tid for en ny nå.

Vel, det er desember og vi har begynt på adventstiden uansett nå, og heldigvis virker fremdeles cd-spilleren og jeg koser meg med en lett blanding av gamle, norske julemelodier på cd...  og akkurat nå med noe så nydelig som "Nella fantasia" (Gabries Oboe) med Sølvguttene og Jan Werner.  Det er det alltid en tid for.

God adventstid, med eller uten alt på plass!

Adventstjerna

I dag er det den magiske dagen! I morgen skal det første adventslyset tennes og adventstiden blir offisielt åpnet. Her i huset har adventseskene kommet ned fra loftet og sakte, men sikkert skal ting og tang komme på plass.

Her jeg bor er det ganske mørkt i vinduene til vanlig, men kvelden før første søndag i advent, eller 1.desember – alt etter hva som kommer først, skjer det magiske.   I det ene vanligvis mørklagte vinduet etter det andre dukker det opp lys i forskjellige varianter.  Det er hjerter, stjerner, 7-arma lysestaker, kuler, lenker og snøfnugg.  Så plutselig åpner disse mørklagte vinduene seg, og plutselig kan vi se at vi har naboer også etter at det har blitt mørkt.  Jeg vet at det kommer til å skje, men jeg blir like forundret hvert år over hvor fint det er og hvor godt det føles.  Det var vakkert og utrolig stemningsfullt og det lyser virkelig opp i vintermørket.

Vår adventstjerne har også funnet plassen sin i vinduet i dag, men den blir ikke tent før i morgen tidlig. Og den er så vakker – verdens vakreste, i våre øyne i alle fall. Og sånn skal det vel være. Jeg synes at vi har hatt den bestandig, men den har faktisk bare vært med oss i 15 år. Til gjengjeld har den feiret jul både i Norge og i Canada og i Norge igjen på disse årene.

Adventsstjerna er til minne om Betlehemsstjernen – den som ledet de hellige tre konger til Jesusbarnet.  Som mange andre av de erke-norske skikkene våre, så kommer denne også fra Tyskland.  Der oppstod den på begynnelsen av 1700-tallet, men det var ikke før på slutten av 1800-tallet at skikken begynte å bli mer vanlig.  De første stjernene ble laget av papir og ble festet utenpå oljelamper og hengt i vinduene.

Elektrisiteten gjorde det mye tryggere med adventstjerner, og på 50-tallet begynte de å bli mer og mer vanlig i Norge. Etter hvert har stjernene gått fra å være laget av papir, til papir og ståltrå, til spon og til metall, og nå både spon / tre og papir inn igjen.

På 70-tallet begynte de syvarmede elektriske stakene som vi nå kjenner så godt å komme, og folk begynte å henge opp julelys på trær i hagene sine også. Inntil nå hadde det vært julegater og offentlige juletrær som hadde blitt pyntet med utelys.

Historien deretter kjenner vi vel. Så nå er det bare å si: Klar, ferdig, gå!






«Å vente på en glede, er også en glede»
Gotthold Ephram Lessing





Akkurat det er kanskje noe å tenke på i disse dager hvor vi ofte er altfor raske til å oppfylle gledene våre. Det er viktig å lære å kjenne på det å glede seg til eller ønske seg noe.


Måtte adventstiden bli gledelig!