NY ADVENTSTID - NYE MULIGHETER - GAMLE MINNER

 

DAGEN FØR DAGEN

Jeg lurer ikke lenger. Jeg har innsett at jeg antageligvis ikke kommer til å bli så voksen at jeg slutter å glede meg som et barn til å tenne det første lyset i adventsstaken. Denne dagen og kvelden før, er litt magisk her vi bor. Det store treet ved innkjørselen til området her ble tent for noen dager siden. Det er noe trygt og godt med det. Noe som er normalt. 

I vinduene i rekkehusene rundt oss, dukker det opp lys og flere og flere pynter opp utenfor inngangsdørene sine. 

Nytt av året, er at i morgen skal vi tenne julegran på «den nye» lekeplassen i borettslaget også. Inne i huset har «Julegardinene» kommet opp, og i skrivende stund er det lettere kaos her mellom bokser med førjulspynt og vintertøy som har kommet ned fra loftet. 

Selv om jeg vasker gardinene før jeg pakker dem ned, kjenner jeg fremdeles lukten av våte gardiner når jeg henger dem opp. Ikke fra gardinene selvfølgelig, men fra minne om da jeg var en liten jentunge, og mormor kom opp noen dager før jul med de våte, tunge vintergardinene som luktet som våt ull. De ble hengt opp våte og golvet under ble dekket av aviser.

Han far i huset er på julebord og datter er ute med noen venninner. Jeg gleder meg til Maskorama og hjemme-alene-kveld, mens jeg tusler rundt her og ordner til advent, lager noen julekort og hvem vet, kanskje kommer den første julelista på Spotify også. For ja, selv om det tok lang tid å akseptere det, har selv jeg funnet ut at det er enklere enn de gamle julecd’ne. Men jeg har dem i reserve… noen ganger er det bare det gamle som gjelder.

Hvis du glæder dig

ved mangt,

gør du nuet

rigt og langt.

 

Piet Hein

 

Ha en fin første søndag i advent!

 

Så tenner vi det tredje lys

Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi tre lys i kveld for lengsel, håp og glede

Advent,
Ingerid Hagerup

Vi har pyntet til jul i dag, det mangler bare noen veldig få ting, så er vi klare. Det er litt rart å være "ferdige" så tidlig, men det er deilig også, for det er noe harmonisk og deilig, så får det heller være at det fremdeles er 8 dager igjen til jul!

Jeg kan stadig drømme om og kanskje lengte etter den tiden hvor juletreet ble pyntet ferdig etter vi la oss på lille julaften. Vi la oss til et nesten tomt juletre, bare med lys (som ikke var tent) og stjerne på toppen og med en eller to ting som vi ungene fikk henge på før vi la oss. Stua var full av esker med julepynt - pappa pyntet treet, og mamma pyntet resten.

Mamma lagde alltid en "julelandsby" oppå skapet i spisestua. Det var alltid spennende å våkne opp julaften morgen og se det ferdige treet, julelandsbyen og ikke minst det ryddige huset - alle boksene var borte, bordene som kvelden før var fulle av julepynt som ventet på plassen sin, var nå dekket med juleduker, nøtteskåler og lys.  Bare idyll.

Nå vet jeg selvfølgelig at det antageligvis ikke bare var idyll og kos, det var en sen natt med jobbing, rydding, pynting. Been there, done that...  Akkurat nå føles det helt ok å slippe den lange natta mellom lille julaften og julaften.

Litt mer om Juletre og hvorfor grana ble nettopp det, kan du lese HER.

Ha en god siste-uke-før-jul!

Å være underveis, ikke bare komme fram

Og der stod de da - på La Baie, midt i Montreal sentrum i de eventyrlige dagene mens vi ennå befant oss i "Honeymoon"-perioden første gangen vi hadde flyttet til Canada.  Tallerkenene, det var de som stod der og bare ropte på meg. "Honeymoon" var beskrivelsen som ble gitt i det ganske omfattende heftet vi fikk fra Ericsson da vi flyttet, det papiret som skulle hjelpe oss både med det fysiske og den mentale / psykiske prosessen en sånn flytting fører med seg. Honeymoon fordi det er sånn man føler seg i begynnelsen der man går rundt med glitrende øyne og følelsene nesten på utsiden av kroppen og alt er nytt, spennende og fantastisk - og eventyrlig.

Tilbake til tallerkenene som ropte på meg disse november/tidlig desemberdagene. Jeg hadde så lyst på dem, men jeg hadde ingen aning om hvordan økonomien kom til å bli for oss, hvor mye penger vi kom til å ha og kunne bruke. Men vi skulle feire jul alene i et nytt land for første gang og jeg bare "måtte" ha dem. Så jeg kjøpte fire dype og fire flate. Så kunne jeg heller kjøpe flere senere, om jeg så at det passet sånn. Men flere ble det ikke, for det var tydeligvis en "sesongvare", så jeg så dem aldri igjen.

Vi spiste søtgrøt på dem det året også, på julaften formiddag da mannen i huset kom hjem fra jobb. Julemiddagen ble spist på de flate, både det året og året etter. Når jeg tar dem frem, kan jeg fremdeles kjenne den eventyrlige følelsen fra den perioden av livet vårt. Det er deilig og vemodig om hverandre. Og kanskje er det derfor vi er så glade i adventstida og jula, det er tiden hvor vi tar fram igjen mange ting som rører ved oss, selv om det "bare" er ting, eller en julesang eller en julefilm.

Adventstida er fremdeles ganske fersk, og det er mange blanke ark som ligger foran oss, mange muligheter til både å nyte nuet og til å mimre og kjenne på følelser som dukker opp. Det er viktig å ta seg tid til det, tror jeg. Å klare å være underveis, ikke bare se fram mot målet i disse travle dagene!  Å ikke være mer opptatt av å komme fram enn selve reisen!  Å ikke sette målene for julen høyere enn at man klarer å nyte å være underveis. Å glede seg over julepynten som blir tatt opp av boksen når tiden kommer, ikke bare fundere på hvor den skal stå. Å ta seg tid til å kjenne på lukten av krydderet når man baker pepperkaker. Og å sette seg ned med en kopp kaffe eller en gløgg og smake på baksten når den er ferdig!

Grøten smakte godt i dag, og Søtgrøtdagen har blitt en fin tradisjon her hos oss. Det var utrolig deilig å gjenoppleve og kjenne på denne herlige lykkefølelsen fra en herlig tid, midt i travelheten. Og det bare av å ta fram noen gamle tallerkener.

Bruk alle sansene på veien videre mot jul!

Lukten av julegleder og nyvaska gardiner...

Visste du at vi nordmenn er kanskje verdens mest juleblomstelskende folkeferd? Vel, mye tyder på det. Vi har hatt spesielle juleblomster helt fra slutten av 1800-tallet.  Den eldste av dem er Julegleden, og den var lenge den mest solgte juleblomsten her i landet.  Ikke fullt så ofte vi ser den lenger, men den finnes. Noen ganger har jeg tenkt at jeg skal kjøpe en, bare for å gjenoppfriske noen gamle minner. For det er jo også noe av det disse blomstene gjør, i tillegg til å pynte opp, spre glede og gi julestemning. På slutten av 50-tallet kom Julestjerna som sakte, men sikkert har blitt den dominerende juleblomsten.  Men vi har andre blomster også: asalea, amaryllis, svibler, tulipaner, kristtorn, misteltein, julekaktus – for å nevne noen.

Amaryllis er kanskje den mest fremadstormende blomsten i disse dager, og den har blitt en favoritt hos meg!  I fjor kjøpte jeg amaryllisene altfor sent, så de blomstret ikke før i romjula.. I dag har jeg kjøpt årets, så jeg håper det går bedre denne gangen. Det er jo alltid spennende. Tre små julestjerner har kommet i hus også. De pleier ikke å holde så mange dagene, men det er koselig likevel.

Julegleden forbinder jeg med min mormor, og jeg kan kjenne lukta av julegleder og nyvaska gardiner når jeg tenker på det. Da jeg vokste opp bodde vi i annen etasje hos mormor og morfar, og jeg husker at vi hadde "sommergardiner" og "vintergardiner".  Et par dager før jul, ble sommergardinene byttet ut med vintergardinene som mormor alltid vasket og hang opp i stua hos oss. Jeg husker avispapir på golvet, sikkert for at de litt tunge ullgardinene ikke skulle dryppe rett på golvet, for de ble hengt opp våte. Jeg regner med at vinduene ble vasket også, i alle fall på innsiden, for sammen med gardinene kom juleblomstene på plass - og det var julegleder. Etter hvert kom det julestjerner også, men det er julegledene jeg forbinder med lukten av våte gardiner.





Julegleder...

Vi må ikke glemme at dette er en vanskelig tid for mange mennesker.  Ensomme mennesker blir enda mer ensomme, økonomiske problemer blir enda større og savn og sorg øker.  Ære være disse fantastiske menneskene som bruker denne tiden til å jobbe med å inkludere og å gjøre dagene lettere for de som sliter, de som ikke helt passer inn i gledesrusen vi andre befinner oss i.  De som ikke er med på desembercruiset mot jul, men som seiler sin egen sjø ut på det åpne, mørke havet eller som rett og slett har så mange andre ting i livet sitt akkurat nå at de ikke orker å bli med. Ikke denne gangen i alle fall.

Å inkludere er både lett og vanskelig i juletiden.  De fleste er vel ganske flinke til å sørge for at tante Kari ikke sitter alene til jul og at onkel Per blir invitert til julemiddagen, selv om vi er lei av å høre de samme gamle vitsene hans.  Vi feirer jul sammen med familien, selv om vi kanskje godt kunne tenke oss å dra til varmere strøk.  Det er både slitsomt og hyggelig på samme tid.  Og selv om vi helt sikkert hadde fått det kjekt i Syden, er det ingen som har vondt av å tenke på andre enn seg selv heller, og julen med familien med eller uten tante Kari og onkel Per blir bra den også.  Kanskje egentlig aller best.

Så egentlig er det ganske paradoksalt det der med at den tiden vi inkluderer mest også er den tiden som mange mennesker føler seg ekskludert.  Og den tiden vi innbiller oss at vi tenker mest på andre, glemmer vi dem som hadde trengt at vi husket på dem. Jeg er ikke flink nok, det må jeg bare innrømme, selv om jeg stadig har planer om å bli det.

Kanskje vi skal stikke innom noen med en blomst i dag?

Måtte resten av adventstida blomstre!

Det er en tid for alt...

I år er vi på etterskudd! Eller rettere sagt, det er jeg som er på etterskudd - de andre i familien er nok ikke like opptatt av dette som meg. Men det har alltid vært sånn at dagen før 1.søndag i advent, eller 1.desember skal huset været adventklart. 

Da skal Oldemors adventskalender, lilla lys og duker, julekalender og verdens vakreste stjerne, sett med vår øyne, skinne i vinduet. Kalenderen ble sydd av en stolt farmor for mange år siden og gikk senere i arv til oldebarnet, og adventstjerna kjøpte vi selv for noen år siden og i andres øyne er den nok ganske ordinær, men i våre øyne den aller vakreste. Akkurat sånn det skal være på denne tiden.

Men i år er det altså først i dag vi har kommet i gang med adventsforberedelsene, sånn ble det bare. Julegardinene ligger fremdeles i boksen, de lilla dukene har ikke kommet fram, og da jeg skulle henge opp stjerna, virket den ikke. Den har nok gjort jobben sin. Men vi må ha lys i vinduet i kveld, så denne ikke fullt så gamle, men likevel gammeldagse syv-arma-vindusstaken får gjøre jobben så lenge. Så får jeg dra avsted og kjøpe en ny stjerne på mandag.

Det er vemodig, og jeg må innrømme at jeg kjenner det litt. Denne stjerna har vært med oss i 18 år nå, i tykt og tynt, her og der. Og kanskje betydde den aller mest de 5 årene vi bodde i Montreal hvor vi måtte ty til noen kreative nødløsninger for å få den til å lyse.

Men det er en tid for alt, og kanskje er det tid for en ny nå.

Vel, det er desember og vi har begynt på adventstiden uansett nå, og heldigvis virker fremdeles cd-spilleren og jeg koser meg med en lett blanding av gamle, norske julemelodier på cd...  og akkurat nå med noe så nydelig som "Nella fantasia" (Gabries Oboe) med Sølvguttene og Jan Werner.  Det er det alltid en tid for.

God adventstid, med eller uten alt på plass!

God jul!

I dag er det julaften

Alle lysene på adventsstaken er tent og i løpet av dagen skal resten av den lilla adventsfargen byttes ut med rødt, hvitt, gull og grønt. Vi er ganske godt i rute, tror vi, så dagen skal bli temmelig avslappet - sånn som jeg mener å huske fra min egen barndom.  Men jeg vet også at hukommelsen ikke alltid er til å stole på, så jeg er temmelig sikker på at det først og fremst var vi ungene som var avslappet og rolige... Jeg husker også at vi så på TV i timesvis - selv om jeg vet at det nok ikke dreide seg om mer enn et par timer. Men det var mye det, i en tid hvor barn snaut nok fikk lov til å se på tv hver dag. 

Tidene forandrer seg, men noe forandrer seg ikke. Alle de 10 årene som jeg lagde adventskalender på et forum jeg var medlem på,  ble julaften presentert i blått og først og fremst med disse ordene:

"Julaften var en natt med sang som foldet seg rundt deg som et varmt sjal, men den varmet mer enn kroppen din. Julaften varmet hjertet ditt - og fylte det med melodier som skulle vare for alltid."
Bess Streeter Aldrich

GOD JUL !!!

Og der henger den da, uten å si noe og likevel sier den mye...

... den gamle adventskalenderen som en svært stolt farmor sydde til sitt første barnebarn for over 40 år siden og som et stolt oldebarn nå har arvet.

Oldemoren som hadde blitt 100 år 1.desember om hun hadde levd.  Hun levde til hun var 90, så selv om ikke oldebarnet husker henne så godt nå, så passer vi på å stadig fortelle henne om hvor fantastisk oldemor var, og hvor glade de to var i hverandre, skikkelig bestevenner var de.

Noe av de siste oldemor gjorde, var å sitte å tegne med oldebarnet i flere timer på 1.juledag for snart 10 år siden.  Hvordan hun orket det, er et stort spørsmåltegn.  Eller kanskje ikke.  Jeg husker godt da vi inviterte henne til å være med på oldebarnets barneselskap året før og jeg sa at det kom til å være bli litt lyd for det kom flere barn.  Da svarte hun at den dagen hun ikke tålte lyden av barn lenger, da var det slutt på livet.  Den dagen kom vel heller aldri, oldebarnet var den som fikk den siste oppmerksomheten hun orket å gi, og det var ikke lite oppmerksomhet heller.

Da føles det ekstra fint at vi kan feire bursdagen hennes hvert år med å henge opp den gamle adventskalenderen fylt ikke bare med pakker, men med gode minner og varme tanker.