Og der henger den da, uten å si noe og likevel sier den mye...

... den gamle adventskalenderen som en svært stolt farmor sydde til sitt første barnebarn for over 40 år siden og som et stolt oldebarn nå har arvet.

Oldemoren som hadde blitt 100 år 1.desember om hun hadde levd.  Hun levde til hun var 90, så selv om ikke oldebarnet husker henne så godt nå, så passer vi på å stadig fortelle henne om hvor fantastisk oldemor var, og hvor glade de to var i hverandre, skikkelig bestevenner var de.

Noe av de siste oldemor gjorde, var å sitte å tegne med oldebarnet i flere timer på 1.juledag for snart 10 år siden.  Hvordan hun orket det, er et stort spørsmåltegn.  Eller kanskje ikke.  Jeg husker godt da vi inviterte henne til å være med på oldebarnets barneselskap året før og jeg sa at det kom til å være bli litt lyd for det kom flere barn.  Da svarte hun at den dagen hun ikke tålte lyden av barn lenger, da var det slutt på livet.  Den dagen kom vel heller aldri, oldebarnet var den som fikk den siste oppmerksomheten hun orket å gi, og det var ikke lite oppmerksomhet heller.

Da føles det ekstra fint at vi kan feire bursdagen hennes hvert år med å henge opp den gamle adventskalenderen fylt ikke bare med pakker, men med gode minner og varme tanker.

To cm snø og et rompeakebrett

Når man bare er liten og ivrig nok, er det ikke så mye snø som skal til...

Det er ikke lenge siden jul og det har vært mye snakk om unger som får julegaver til tusenvis og kroner og om

- at det lå nettbrett og smart-telefoner og dyre klær og duppedingser under juletrærne

- at dagens barn ikke lar seg avskrive med småtteri og at de er kravstore og storforlangende

- at de ikke lar seg glede over "småting" som vi gjorde da vi var små

Jo, det er sikkert noe i det, det er gammel visdom.  Allerede på Sokrates' tid visste man at barn og unge ikke var like enkle å ha med å gjøre som "vi" var da "vi" var barn eller unge.  Nei, dagens barn skal det mye til for å gjøre fornøyde, - fremdeles.

Jeg tenkte på dette i dag da jeg stod og holdt øye med en god gjeng med glade barn som svirret rundt med brettene sine i hånda. Noen hadde sitt eget, andre måtte låne, men de fleste var vel forlikte og byttet på slik at alle fikk prøve seg, i alle fall litt.  Det er lenge siden jeg har sett så glade og fornøyde barn, så sprudlende, så mye latter, så gode venner, kun en liten tåre av og til når ting ikke gikk helt som det skulle, en tåre som tørket fort.

Himmel på jord, en glede så stor...

.. det skulle ikke mer til enn to cm snø og noen rompeakebrett.

Velkommen til Vindu mot havet

Når man sitter i vinduet og ser mot havet, og det gjør jeg ganske ofte, kan man se så mye...

Det er dager hvor sol-diamantene glitrer i sjøen, den blå himmelen er overveldende vakker, du kan se så uendelig langt utover... horisonten åpner seg.

Det er dager hvor tåken ligger så tett at man ikke ser lenger enn til første lille skjær, kanskje ikke så langt engang.  Det er både trist og deilig avslappende på en gang eller hver for seg.  Verden virker plutselig så mye mindre og mye gråere og kanskje tyngre også.

Det er dager hvor regnet plasker ned i det uendelige som sinte eller myke tårer hvor man enten bare venter på at det skal ta slutt eller tenker på hvor glad man er for å sitte inne og se på og slippe å være der midt i det våte.  Og kanskje føles det av og til litt oppkvikkende og rensende også.

Det er dager hvor vinden uler, bølgene nærmest sloss om å angripe land, skjær og hverandre.  Noen ganger er det nesten skummelt, andre ganger fascinerende og man får respekt for været og naturen.

Det er dager hvor havet er stille og helt blankt - en enorm ro og fred som treffer langt inn i sjela, og det er dager hvor det småkruser beroligende og søvndyssende og man fylles med trygghet og gode følelser.

For ikke å snakke om solnedgangene som setter farge på det hele...
og mørke gode eller mindre gode kvelder, hvor man ikke ser så mye, kanskje bare hører...

I går kveld da jeg plutselig bestemte meg for å lage en ny blogg, en blogg til tanker og forundringer og kommentarer, kom jeg opp med en god ide til navn.  Men så var det som det ofte er, når ideen er god, er det gjerne noen som har kommet på den før.  Jeg hadde akkurat ryddet litt opp i bloggverdenen min og slettet "Vindu mot havet" fordi jeg ikke brukte den lenger.  Men så slo det meg at tittelen passet perfekt , og bloggen ble gjenopplivet, ryddet opp i og ligger nå klar med blanke ark og fargestifter til.

Så får vi se om det blir glitrende tanker og vide horisonter eller, grått og trist, skummelt eller fascinerende, sinte eller glade tårer, stille og søvndyssende, stort eller lite, som fargerike solnedganger eller som mørke kvelder.  Eller en god blanding, akkurat som utsikten til havet.

Scrappebordet

Jeg blogger mest for meg selv og for familien og jeg (vi) synes at det er mest oversiktlig å dele det opp i flere blogger med hvert sitt tema.  Det gjør også at de som vil følge oss kan velge selv hva de vil lese om.


SCRAPPEBORDET

I tillegg til at jeg elsker å holde på med bilder, papir og stæsj, klippe og lime og vurdere fram og tilbake, så er bildene i seg sjøl og minnene de bringer med seg en viktig del av scrapbookingen for meg.  Av og til er det bilder som er såpass gamle at de bringer fram historie fra en tid som jeg ikke har opplevd, men bare kan prøve å forestille meg hvordan var.  Jeg skulle bare ønske at det hadde stått bakpå bildene når de er i fra og hva slags anledning noen ganger.  Scrapbooking er kanskje en noe overdrevet måte å ta vare på og fortelle om minner på, men noen få ord bakpå bildene kan fort bli gull verdt.

Jeg scrapper litt kort også, men det er bilder jeg synes det er aller kjekkest å holde på med.  Mest av alt scrapper jeg fordi det er avslappende, moro, hyggelig og det har gjort at jeg har truffet mange herlige mennesker og mine scrappe-ambisjoner er svært lave.

Rundt spisebordet.

Jeg blogger mest for meg selv og for familien og jeg (vi) synes at det er mest oversiktlig å dele det opp i flere blogger med hvert sitt tema.  Det gjør også at de som vil følge oss kan velge selv hva de vil lese om.


RUNDT SPISEBORDET

Her er enda et rom i blogg-huset vårt!  Du er hjertelig velkommen til å slå deg ned rundt bordet hos oss.  Denne bloggen er først og fremst laget for vår egen del, for å ha en plass å samle oppskrifter vi liker slik at vi lett kan finne dem fram igjen uansett hvor i verden vi befinner oss.  Her er det kun mat vi har laget selv og som vi liker godt.

This is another room in our blog-house! Grab a chair and feel free to join us around the table. This blog is primarily made for us, to have a place to collect our favourite recipes so we can easily find them no matter where we are.

Et stort stykke Norge

Jeg blogger mest for meg selv og for familien og jeg (vi) synes at det er mest oversiktlig å dele det opp i flere blogger med hvert sitt tema.  Det gjør også at de som vil følge oss kan velge selv hva de vil lese om.

ET STORT STYKKE NORGE

Etter fem år i utlandet gledet vi oss skikkelig til å sette oss i bilen for å se oss nærmere om i dette fantastisk flott landet som vi bor i. Vi i forsetet har reist en del i Norge, men baksetepassasjeren på 10 som hadde bodd 5 av de 10 årene på andre siden av dammen, visste egentlig lite om landet vårt.

Mai 2011

Well... I dag kom gamleteltet ned fra loftet.  Der har det ligget i dvale noen år, åtte i alle fall.  Teltet er 17 år gammelt, og det er ingen ungdom til telt å være.  Godt voksent vil vi vel kalle det, og fullt av erfaring.  Men tungt og omfangsrikt, slik mange av oss blir etterhvert som vi eldes.  Fristelsen ble derfor stor da vi kom over et nytt og rimelig telt her for en ukes tid siden.. Ny-teltet er en tredjedel av størrelsen og langt lettere, bare 10,5 kg.  Så nå er spørsmålet, hva skal vi velge?  Nostalgi eller nyhet?

Å sette opp et nytt telt kan jo være litt av en utfordring, selv for forholdsvis erfarne teltoppsettere.  Etter litt fomling kom teltet opp - nytt, større enn vi trodde, ganske fint og absolutt brukbart.  Færre kilo og mindre volum er absolutt ikke å forakte når bilen skal pakkes for langtur. 
Men så var det gamlingen da... tungt som er uvær, plasskrevende, selv om det faktisk er mindre enn det nye. Men kjent og kjært. Det var oppe på få minutter, dette har vi gjort mange ganger før, skjopp, skjopp, skjopp - så var det gjort.  Norstalgien rant nesten over... det lukter campingtur av slike gamle stoff-telt. Akkurat som gamle hus så har gamle telt sjel... og minner... Gamlingen holder seg godt... hjemmekoselig... masse gode energier...  Vi får se hvem som vinner til slutt!

Omtrent 2 måneder senere

Etter nitidige forberedelser og planlegging tenkte vi at vi hadde klart å sette opp en plan som passet for oss alle, bilen ble pakket full og vi var i gang med vår reise mot nord.  Vi skulle til Helligvær utenfor Bodø hvor vi skulle besøke noen venner som vi ikke hadde sett på mange år, og underveies hadde vi en liste med ting vi kunne gjøre.  Dagsettappene var stort sett på mellom 4 og 6 timer og overnatting skulle skje i telt og campinghytter på et forholdsvis lavt budsjett!

Norge er et herlig ferieland - og vi skal prøve å dele våre opplevelser med de som har lyst til å være med!

På ferie i Europa

Jeg blogger mest for meg selv og for familien og jeg (vi) synes at det er mest oversiktlig å dele det opp i flere blogger med hvert sitt tema.  Det gjør også at de som vil følge oss kan velge selv hva de vil lese om.


PÅ FERIE I EUROPA

Vi finner sporet toget går fra og det er enda litt mer forsinkelse på gang.  Tilslutt ender vi opp med at det settes opp et Ekspresstog med to vogner som sendes avgårde til Hamburg.  Kaos, mye mennesker - igjen er vi glade for at vi har plassbilletter.

Litt småkupert terreng, litt flate strekker, noen trær og noen vindmøller farer forbi vinduene mens vi spiser, leser, tegner og ser ut av og til.  I Kolding går mange av, og dermed blir det bedre plass og mer ro ombord.  Vi kan slappe av og nyte turen.  Snart krysser vi grensa til Tyskland og har kommet enda et hakk videre på ferieturen vår. I Flensburg blir det et uplanlagt togbytte pga problemer med toget.  Vi får ikke helt med oss grunnen, men det var noe med farten, eller mangel på sådan.  Vel, grunnen er sikkert god nok.  Vi pakker sammen og gjør oss klare til å bytte tog så fort alle kan slik at de som skal videre med togforbindelser fra Hamburg likevel skal klare det.  Folk er lydige og effektive og alt går greitt.  Vi svinger inn på Hamburg Hbf to minutter et skjema, spenner på oss sekkene og er klare for å lete etter hotellet vårt.

Det har vært en fin dag på toget, og det er en trøtt, men fornøyd liten gjeng som ramler inn på hotellrommet sånn rett før halv åtte på kvelden.  Den første togdagen er over - Vi er i gang!

Denne bloggen forteller om InterRail-turen vi - dvs. mor, far og 12 åringen, dro på sommeren 2013 og andre turer vi er på i Europa - av og til.

Montreal i mitt hjerte

Jeg blogger mest for meg selv og for familien og jeg (vi) synes at det er mest oversiktlig å dele det opp i flere blogger med hvert sitt tema.  Det gjør også at de som vil følge oss kan velge selv hva de vil lese om.

MONTREAL I MITT HJERTE

Den første gang jeg satte mine bein på Montréalsk jord var 31.oktober 1999 - og jeg, småbyjenta som syntes at Oslo var for stor å bo i og som hadde fått mitt første pass bare 4 år tidligere - jeg følte meg øyeblikkelig hjemme her.  Og da mener jeg HJEMME. Jeg pleier å si at dersom det er sånn at vi lever flere liv, så må minst ett av mine ha vært i Montréal.

Tilbake på ferie 2012
Kjente og kjære lukter, lyder og syn brer seg over oss som et godt og trygt teppe.  Spesielt luktene - de treffer dypt inn i hjertet og gjør at hele kroppen kjenner seg igjen, nesten før man er bevisst det selv.  Det trenger ikke å være verken gode lukter eller vonde lukter, bare lukter.  I tillegg til luktene smøg varmen seg rundt oss og varmet opp både kropp og sjel.  Det var ekstra godt etter noen altfor kalde dager / uker hjemme i Norge.  Kort sagt:  Det var deilig å være tilbake!

Hvordan føles det å være på ferie, spør folk.  Ferie?  Er vi på ferie?  Jeg leter etter feriefølelsen - jeg elsker feriefølelse.  Og vanligvis er det akkurat det samme for meg hvor jeg er og hvordan ferie vi har, bare det er ferie.  Luksushotell eller telt - det er det samme.  Storby eller langt på landet - det er det samme.  Jeg liker rett og slett å ha ferie.  Men det føles ikke som ferie, det føles som hjemme.  Alt er kjent og kjært, det føles ikke som vi har vært borte i to år, det føles nesten ikke som om vi har vært borte i det hele tatt.  Den intense følelsen av at "Å, så godt det er å være tilbake" forsvant etter første dagen.  Etter det er det rett og slett som å være hjemme.  Og det er jo ingen dårlig følelse det!

Denne bloggen er en hyllest til Montréal, Canada og alle de fantastiske menneskene vi ble kjent med i løpet av de totalt 7 årene vi bodde der!  Og ikke minst er det en fantastisk by å reise på ferie til!