Ny desember, nye muligheter - eller gamle

Dagen og måneden vi har ventet på er her om få timer, og den er helt ny!  Det er det ikke lett å tenke på når vi nå er på full fart inn i den tiden på året som er mest fylt av tradisjoner og forventninger om at ting skal være som de alltid har vært.  Å følge de gamle fotsporene er kanskje det letteste, å stake ut en ny vei kan kreve sin del med planlegging og strategisk tilrettelegging – men så kan det også være både interessant og spennende å gå nye veier, og å bytte ut noe av det gamle – eller fjerne eller legge til ting.

Jeg vet at jeg sier det hvert år, og gjerne flere ganger også, men vi har virkelig ”blanke ark og fargestifter til” denne måneden, selv om dette er den mest forhåndsdefinerte måneden vi har.  Vi skal ikke vær redde for å benytte de mulighetene vi har, med de midlene og ønskene vi har til rådighet.
Se mulighetene, ikke begrensningene – se utfordringene, ikke hindrene -  se muligheten for utvikling, ikke tilbakegang – se det gode med at det dreier seg om forandring, ikke nederlag. Nye ting er forresten ikke så skummelt som vi ofte vil ha det til.

"Hva som ligger bak oss og hva som ligger foran oss er ingenting i forhold til hva som ligger i oss."
Henry S. Haskins

Ingenting trenger å være perfekt, godt nok holder lenge!

Mulighetene ligger der, grip dem!

Finn fram arkene og tegnestiftene og ikke vær redd for å bruke dem! Muligheten er selvfølgelig også at alt går rett vest, at man ikke orker, at det er tungt og vanskelig.  Ikke gi deg selv juling for det. Gjør det beste du orker, og orker du ikke, så tenk at det vil komme nye desembermåneder med nye muligheter!

Jeg ønsker at alle får en fin desembermåned!

Lys i advent

Adventslyset ble endelig tent i går kveld, midt oppi ommøbleringsrot og møbler som står på kryss og tvers. Sånn er det når noen i familien får en glimrende ide, og en liten forandring - og så ruller snøballen... Godt å kunne slappe av med å se på adventstjerna og adventstaken da! Det er ingen tid på året som vi tenner så mye lys som vi gjør nå. Og det er ikke noe nytt. I mer enn 3000 år har det vært lysfest på denne tiden, dvs. lenge før Jesus ble født. Det har vært lys i mange variasjoner: bål, fakler, talglys, lamper... ja, til og med fyrverkeri har blitt brukt til å feire solsnu og gjøre ære på solgudene.

Eviggrønne kranser dekorert med stearinlys har vært brukt som et symbol lenge før Kristendommen kom.  Sirkelen var et symbol på årstidene som aldri stopper å gå rundt og rundt.  Lysene og de eviggrønne grenene som kransen var laget av symboliserte liv selv i den kalde vinteren.  Og akkurat som mange andre skikker, ble denne plukket opp og brukt i kristendommen etter hvert. Hvem vet, kanskje var det slik i begynnelsen at man ikke helt turte å slippe taket i de gamle ritualene heller? Akkurat som med stavkirkene som for sikkerhetsskyld gjerne fikk et dragehode eller et annet hedensk symbol innimellom de nye kristne?

I 1839 laget en tysk pastor som jobbet på en misjonsskole for barn en stor sirkel med plass til 23 lys. Det var 19 små røde og 4 store hvite lys i ringen og de tente et lite rødt lys på hverdagene og et stort hvitt på søndagene slik at barna skulle kunne følge med på hvor mange dager det var igjen til jul.  Om dette er forløperen til dagens adventslys eller til adventskalenderen vet vi ikke med sikkerhet, men det viser i alle fall at lystenning har vært brukt på mange måter gjennom tiden – også som nedtelling.

Hvem som begynte med å tenne lys hver søndag i adventstiden, er usikkert, men noen mener at  kom fra en preken som ble holdt av en svensk erkebiskop i Paris i 1886.

I 1920 årene begynte bruken av adventskrans med levende lys å spre seg i Tyskland.  Deretter vandret den nordover til Danmark og Sverige og etterhvert til Norge hvor den ble mer og mer vanlig etter 2.verdenskrig. På turen gjennom Sverige hadde også kransen delvis blitt til stake.

Stakene har vanligvis fire lys, og selv om moten i dag gjør at man bruker andre farger, er det lilla / fiolett som er adventsfargen fremdeles.  I katolske kirker i vesten bruker de ofte et rosa lys på 3. søndag i adavent.  Denne dagen er døperen Johannes hovedperson og det er en dag for glede og forventning.  Rosa er en blanding av den fiolette adventsfargen og den hvite fargen som tidligere symboliserte julehøytiden.  Noen steder bruker de fem lys, og da er det femte lyset ofte hvitt og tennes på julaften.

Det første lyset er klar til å tennes!

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å bli så voksen at jeg slutter å glede meg som et barn til å tenne det første lyset i adventsstaken?  I går kveld begynte vinduene i husene rundt oss å fylles opp med lys og glede, og juletreet ved innkjørselen til husene her, lyser så flott opp i mørketiden.  I tillegg var vi på julebord på Nesheimtunet i Vats, og det var en stemningsfull start på adventstida med nydelig mat, trivelig vertskap og flotte omgivelser. Jeg tror det er den beste julematen jeg har fått servert ute.

Så heldige vi er som fremdeles får leve i den trygge delen av verden, så heldige vi er som kan glede oss over magien som er i førjulstida, de fleste av oss uten altfor mange alvorlige bekymringer.  Selv om det sikkert er flere av oss som kjenner en viss bekymring for verdenssituasjonen i disse dager. Men kanskje er dette tiden for å feire gleden og håpet, lengselen og troen på at dette går bra om vi bare er innstilt på det.  La oss håpe at flere enn oss får kjenne på gleden over å være i trygghet disse dagene og la oss dele og inkludere, ikke ekskludere og holde utenfor.  Får vi det til, er det virkelig magisk.

I dag skinner sola her i vest, på tv er det vintersport, Marit Bjørgen har vunnet sitt første World Cup renn etter comebacket, adventstjerna i vinduet skinner og adventstaken er klar sånn at det første lyset kan tennes. Akkurat nå kan det nesten ikke bli bedre.

"Hvis du glæder dig
ved mangt,
gør du nuet
rigt og langt."
Piet Hein

Håper denne dagen bringer litt magi til deg også!

Eller kanskje skulle jeg heller si: Håper du klarer å bringe litt magi til denne dagen! For det er vel ofte sånn at vi gjerne må hjelpe litt til selv også.

Adventstjerna

I dag er det den magiske dagen! I morgen skal det første adventslyset tennes og adventstiden blir offisielt åpnet. Her i huset har adventseskene kommet ned fra loftet og sakte, men sikkert skal ting og tang komme på plass.

Her jeg bor er det ganske mørkt i vinduene til vanlig, men kvelden før første søndag i advent, eller 1.desember – alt etter hva som kommer først, skjer det magiske.   I det ene vanligvis mørklagte vinduet etter det andre dukker det opp lys i forskjellige varianter.  Det er hjerter, stjerner, 7-arma lysestaker, kuler, lenker og snøfnugg.  Så plutselig åpner disse mørklagte vinduene seg, og plutselig kan vi se at vi har naboer også etter at det har blitt mørkt.  Jeg vet at det kommer til å skje, men jeg blir like forundret hvert år over hvor fint det er og hvor godt det føles.  Det var vakkert og utrolig stemningsfullt og det lyser virkelig opp i vintermørket.

Vår adventstjerne har også funnet plassen sin i vinduet i dag, men den blir ikke tent før i morgen tidlig. Og den er så vakker – verdens vakreste, i våre øyne i alle fall. Og sånn skal det vel være. Jeg synes at vi har hatt den bestandig, men den har faktisk bare vært med oss i 15 år. Til gjengjeld har den feiret jul både i Norge og i Canada og i Norge igjen på disse årene.

Adventsstjerna er til minne om Betlehemsstjernen – den som ledet de hellige tre konger til Jesusbarnet.  Som mange andre av de erke-norske skikkene våre, så kommer denne også fra Tyskland.  Der oppstod den på begynnelsen av 1700-tallet, men det var ikke før på slutten av 1800-tallet at skikken begynte å bli mer vanlig.  De første stjernene ble laget av papir og ble festet utenpå oljelamper og hengt i vinduene.

Elektrisiteten gjorde det mye tryggere med adventstjerner, og på 50-tallet begynte de å bli mer og mer vanlig i Norge. Etter hvert har stjernene gått fra å være laget av papir, til papir og ståltrå, til spon og til metall, og nå både spon / tre og papir inn igjen.

På 70-tallet begynte de syvarmede elektriske stakene som vi nå kjenner så godt å komme, og folk begynte å henge opp julelys på trær i hagene sine også. Inntil nå hadde det vært julegater og offentlige juletrær som hadde blitt pyntet med utelys.

Historien deretter kjenner vi vel. Så nå er det bare å si: Klar, ferdig, gå!






«Å vente på en glede, er også en glede»
Gotthold Ephram Lessing





Akkurat det er kanskje noe å tenke på i disse dager hvor vi ofte er altfor raske til å oppfylle gledene våre. Det er viktig å lære å kjenne på det å glede seg til eller ønske seg noe.


Måtte adventstiden bli gledelig! 

Julegata

I går ble julegata her i byen tent – jula blir sparket i gang, nå er det liksom alvor, ikke bare prat.  Jeg må innrømme at jeg ikke har vært vestlending lenge nok til å synes at vind og regn gir spesielt mye førjulsstemning, men det er noe med julegatene som har en egen plass i hjertet og juleminnene likevel.

Mine første julegateminner har jeg fra den gangen mamma og pappa og broren min og jeg dro inn til Oslo for å se at julegatene var blitt tent. Søndagskveld, butikkene var stengt, men vinduene på Sten og Strøm inneholdt det mest spennende for små barn: Julevinduer med nisser og tog som beveget seg – vi kunne nok stått der i evigheter, men det var mange mennesker og flere enn oss som ville se. Jeg husker ærlig talt ikke hva vinduene inneholdt, bortsett fra at det var noe som beveget seg, men jeg husker følelsen og at det var viktig for at det skulle bli jul. Dette var jo også i den tiden hvor det var viktigere å se på enn å ta bilde av, og dermed så finnes disse bildene oppi hodet mitt. Og det viktigste er jo å huske følelsen og opplevelsen, ikke hvordan det så ut i virkeligheten.

Likevel var det kjekt å finne filmene i dette innlegget, hvor jeg faktisk fikk et glimt av de gamle julegatene og vinduene i Oslo, og det var ikke så langt fra det jeg husker.

I 1958 var det et oppslag i «Filmavisen» om at man nå risikerte å bli overmette av jul og julestemning før jula ringer inn – og i 1968 var man bekymret for bruken av «Kjøpekort» - forløperen til dagens kredittkortordning, i julehandelen…. de bekymringene har vel ikke gått over 50-60 år senere.
Artig artikkel, forresten. Her kan man lese at det første kjente utendørs juletre, og antageligvis begynnelsen på julegatetradisjonen som finnes i mange land, ble tent i New York i 1912 og derfra tok det ikke mer enn sju år før det første juletreet på Universitetsplassen i Oslo ble tent.

På 50-tallet ser det ut til å Julegatetradisjonene begynte å blomstre. Og det var en alvorlig sak, ikke noe man bare slang opp. I Lillestrøm, f.eks ble den første julegaten åpnet i 1957, og den ble designet, som vi vel ville ha sagt i dag, av Reidar Quamme. Den skulle ikke være bare til pynt, den skulle også være symbolsk. Det høres flott ut: «Ved Storgatens begynnelse dvs ved Jernbanen står juletreet med Betlehemsstjernen på toppen. Den leder folket til seg for å minnes Jesu fødsel. Etter feiringen av denne høytid vender alle seg mot Storgaten og vandrer, mens klokkene ringer, under en vrimmel av små stjerner – ledet av den store stjernen fram til kirken som ligger der strålende vakker med tårnet som peker mot himmelen og endrer det lysende kors». Fra Julegaten i Lillestrøm.

Det er mange julegater siden…  Og det er tydelig at de fremdeles rører ved store og små. Jeg må bare bekjenne at byens julegatetenning ble gjort uten meg denne gangen, men til gjengjeld var jeg så heldig å få være med på å pynte juletreet i borregården på Rådhuset i dag – det rådhuset som er Norges vakreste, bare for å ha sagt det.  Juletre og glade barn fra sfo – det gir julestemning det.

Nå er det lov å slippe førjulsstemningen og -følelsen løs, selv om man i 1958 var redd for at det skulle føre til at folk ble lei jula før den ringte inn. Det går nok bra i år også.

Ha en fin førjulstid!

Kraft meg her og kraft meg der

HJELP - JEG BLIR FORFULGT skrev jeg på Facebook i går.   Helt så ille var det kanskje ikke, men det føltes sånn.  Forrige dagen var jeg på mitt nærmeste senter, sånn passelig sliten etter jobb, måtte bare handle litt mat i full fart.  Da ble jeg stoppet av to unge, kjekke menn som absolutt ville vite hvilken kraftleverandør jeg hadde.  Jeg avviste dem høflig, men det var ikke så lett.  Dermed endte det opp med at jeg fortalte dem hvilken leverandør jeg hadde og etter noe raske tastetrykk fikk jeg beskjed om at det var utrolig dyr strøm.  Jeg beroliget dem med at det stemte nok ikke, for da ville vi ha hatt en annen leverandør.  Det trodde de nok ikke helt på, men jeg fikk da gått videre tilslutt.

I går skjedde akkurat det samme.  To andre unge, kjekke menn.  "Hei du - hva slags strømleverandør har du?" Jeg svarte akkurat at jeg hadde akkurat den samme som i går.  Ja, men da var ikke de der. Nei, det var så, men jeg hadde nå den samme uansett.  Så begynner spørsmålsrunden mens jeg er på vei videre mot butikken jeg skal til.  "Haugaland kraft?" "Nei" - "Norges Energi?" "NEI" - og så hørte jeg ikke mer for da var jeg kommet for langt inn.

På vei ut igjen etter å ha handlet.  "Hei du,..."  "Vel, om dere absolutt trenger å vite det så har vi ....." Fram med nettbrettet i ekspressfart samtidig som jeg får leksa om at de når har et godt tilbud, at jeg bare får én faktura, fra Haugaland Kraft og you name it.  "Fint det, men jeg er ikke interessert"  Ut døra, dritlei av å ikke kunne gå inn på sentret uten å måtte forsvare meg mot strømselgere, kreditkortselgere, vidundervaskemidler, vitaminer og andre ting jeg ikke har kommet inn dit for å kjøpe, ikke for å kikke på en gang.

Kommer hjem, synker ned i sofaen og bestemmer meg for 10 minutter avslapping på nettet (og da snakker vi ikke om strømnettet...) før det er tid for å lage middag.  Sukker litt for meg selv og tenker at jeg ALDRI skal ha Fjordkraft om jeg så fikk den gratis. Jeg vurderte til og med at jeg skulle klare meg med vedfyring og oljelamper om det var den eneste strømleverandøren på markedet.

Da ringer det på døra!  Jeg tror det er mannen i huset som har glemt nøkkelen sin.  Men nei da, hvem står der med nettbrettet sitt?  Jo da, en ung, kjekk mann fra Fjordkraft om lurer på om jeg... "Nei, takk - jeg er ikke interessert"  Jeg er faktisk ikke interessert i noe som helst

 I ALLE FALL GARANTERT IKKE FRA FJORDKRAFT !!!

Det siste hylte jeg inni meg, for en viss oppdragelse har jeg da.  Men sånn for sikkerhetsskyld fant jeg en annen plass å handle i dag....

Å leve i nuet eller kanskje ikke?

"Lær av i går, lev for i dag og håp for i morgen." Albert Einstein

Det har jeg tenkt til å gjøre nå, spesielt det med å lære av i går.  Jeg er ganske flink til å leve i nuet, og jeg elsker å planlegge framover, spesielt ferier, men kanskje skyver jeg fortiden bort for fort.  Man skal ikke dvele med fortiden, men av og til bør man gå tilbake i fortiden for det er det som har lagt grunnlaget for nåtiden.  Tilfeldigvis ble vi sittende å se på en av NRK's "Tilbake til"- serier her om dagen, og da slo det meg at jeg har stengt fortiden helt ute.  Lurer på hvorfor det har blitt sånn?  Jeg kjenner at jeg savner fortiden, så nå skal jeg ta meg en tur tilbake og da kan jeg kanskje leve enda bedre i nåtiden og framtiden.  Det kan være greitt å bli minnet på saker og ting.

Kanskje kan du bli med om du vil.

Julegatene er tent og veien mot jul er klar til å bli tatt fatt på.

I akkurat passe surt vestlandsvær ble julegatene tent her i byen for noen dager siden.  Selv om været ble bedre utover ettermiddagen, var det nok en del som holdt seg hjemme, for det så ut som om det var mindre folk enn vanlig.  Men uansett mangel på snø og litt mindre folk, så er det alltid stemningsfylt og noe vi bare MÅ få med oss.  Nå kan vi virkelig starte nedtellingen til jul.

Andre steg på veien mot jul - teater med søskenbarn og bestemor

Det er 13 år siden første gang vi gikk på førjulsforestillingen til Haugesund Barne- og ungdomsteater. Første gang var familiens yngste under to år, men fulgte likevel storøyd med på nesten hele "Reisen til julestjernen".  Etter det har det blitt til at å gå på teater er en av førjulstidens høydepunkter.  For 4 år og 5 forestillinger siden ble en liten kusine med og vi koste oss masse, og flere har det blitt etterhvert som årene har gått.  Det er stor aldersforskjell mellom husets yngste og søskenbarna, men vi vet alle at den forskjellen blir mindre etterhvert som tida går og i mellomtiden koser store og små seg sammen.

Julemarkedet på utsiden er i ferd med å ta form, det er fremdeles nesten en uke før det skal åpnes. Det er fint at det er der, for gir førjulsstemning som setter en ekstra prikk over det hele.

Årets stykke var "Ronja Røverdatter" og det er antageligvis det beste vi har satt av Barne- og ungdomsteateret.  Det sier ikke lite, for de har vært kjempedyktige i alle år og vi har alltid blitt imponert over ungene og ungdommene som er med i disse forestillingene.  Men i år var det helt utrolig flott.  Det var alle enige om.

Neste år er det "Reisen til Julestjernen" igjen.  Vi gleder oss allerede!

Første steg i retning av jul

Jeg vil liksom ikke tenke på jul ennå, det er for tidlig.  Men samtidig flyr tiden og dagene er travle, så jeg har bare innsett at jula starter tidligere enn den gjorde før og nå har vi sparket i gang årets juleforberedelser med å lage den tradisjonelle Julelikøren vår.  For 20.gang eller noe sånn, minst.

Jeg vet ikke helt hvorfor vi begynte å lage den, men jeg husker at vi fant oppskriften i et ukeblad og syntes det hørtes spennende ut, og siden har den vært en del av jula vår uansett hvor vi har feiret jul har den vært med oss.  Når vi har flyttet mye sånn som vi har, så blir sånne ting viktige ankre i livet, det gir trygghet og en følelse av stabilitet uansett.

Vel, Julelikøren er satt, og da er det lov til å tenke littegrann jul framover.  Det er tross alt bare 44 dager igjen til julaften nå!

Bursdagstanker

Det er lenge siden jeg skrev denne, men kom aldri så langt som å publisere den.  Dette er kanskje en passende tid for å gjøre nettopp det.

I dag leste jeg denne artikkelen om bursdagsfeiringer og tankene gled tilbake til våre bursdagsfeiringer i et annet land og en annen tradisjon, faktisk en plass hvor vår norske måte å feire bursdager på var temmelig fremmed.  Da var det ganske spennende å være mor til et barn med store bursdagsdrømmer og som nesten gleder seg mer til bursdag enn til jul, kanskje ikke bare nesten en gang.

Første gangen det var snakk om feiring var siste året i barnehagen.  Det var forresten ikke så vanskelig.  I barnehagen treffer man stadig andre foreldre, slår av en liten prat og blir mer eller mindre kjent med hverandre.  I det minste vet man hvem foreldrene er.  Man har også et tettere forhold til personalet i barnehagen, så etter en prat med læreren i barnets "klasse", fikk vi beskjed om at det var helt greitt å dele ut invitasjoner til bursdagsfest, selv om det var helt uvanlig og ingen hadde gjort det før.  Hun vil gjerne få lov til å komme selv også!  Våre vidunderlige "landlorder" som bodde over oss, syntes heldigvis at det var en god ide, stilte opp med ekstra stoler til oss og syntes det skulle bli hyggelig med "barnelyder" i huset en lørdags formiddag.

Verre ble det da barnehagebarnet hadde blitt skolebarn og begynte å planlegge bursdag lang tid i forveien. Hvordan skulle vi forholde oss til det?


Skolesituasjonen var mye mer lukket,  det var kun et par foreldre vi hadde snakket med, såvidt og det var ikke like naturlig å snakke med læreren som det hadde vært i barnehagen.  Ville det komme noen?  Ingen andre hadde invitert til bursdager på denne måten tidligere i skoleåret.

Hvordan var reglene for å takke nei eller ja til invitasjonene?  Ville det antallet som hadde sagt de ville komme komme?  Jeg skal love dere at tanken på at kanskje ingen dukket opp, ikke var god. Den kjentes langt nede i magen.  Det var første gang at noen fra barnets klasse skulle komme hjem til oss og det var utrolig stort for den kommende 7-åringen. Nedturen ville blitt stor.  Men vi kastet oss ut i det likevel og hadde vel noen kriseplaner for hva vi skulle gjøre om ingen dukket opp.  De trengte vi heldigvis ikke.

Det ble bursdag hele tre år på rad.  Klumpen i magen og redselen for at ingen skulle komme forsvant etter første året.



Etter det visste vi at noen ville komme, vi visste bare ikke hvor mange eller hvem. Kanskje kom det med en lillebror som også hadde lyst til å bli med og kanskje kom det en storbror som fulgte en mindre bror eller søster.

Siste gang forventet vi 11 - det kom 18.  Vi manglet 3 godteposer og med så mange unger i hus, var det ingen løsning å sende noen voksne ut for å handle. Men en rask prat med burdagsbarnet og de to nærmeste vennene (og egentlig de eneste vi virkelig kjente), løste det problemet seg.  De andre fikk godteposer, de skulle få senere.  Ingen problem, ingen sure miner for det, bare "OK, that's fine"

I ettertid har jeg tenkt mye på hvor mye raushet og åpenhet folk rundt oss viste.

- Barnehagelæreren som uten å nøle sa at dette hørtes spennende ut. Go for it!
- Våre landlorder som var utelukkende positive til at vi fylte huset med barn og foreldre.
- De foreldrene som viste oss den store tilliten det var å sende ungene i bursdagsselskap, selv om de knapt nok visste hva dette gikk ut på, selv om vi kom fra en helt annen kultur og for noen religion også, selv om vi gjorde dette på vår måte som var veldig annerledes enn deres måte.  Så får det heller være at storebror ble med for å passe på lillesøster eller at lillebror ble med fordi han hadde så lyst.
- Ungene som uten å trekke opp "urettferdig"-kortet lot de andre få godteposene.

Takket være disse sitter vårt barn igjen med fantastiske bursdagsminner fra et annet land og en annen kultur. Et lite stoppskilt fra en av disse, kunne vært nok til at bursdagene ville ha blitt hyggelige, men langt kjedeligere familiebegivenheter, kanskje med innslag av andre nordmenn som hadde forstått hvor viktig bursdagsfeiring var for ei lita jente.

Men kanskje er det vi voksne som har fått mest igjen for det.  Vi lærte at ingenting blir dårligere av å legge tilrette for at andre skal kunne delta i våre tradisjoner.


Det er ikke vanskelig å servere mat som ikke kolliderer med andres religion og kultur, det gjør det bare mer spennende.  Ett år fikk alle komponere sin egen pizza.  Det er like gøy å "sette nese på snømannen" som å "sette halen på grisen" og det er ok med bursdagsgaver fra billigbutikker eller kanskje ikke gaver i det hele tatt.  Det viktigste er at ungene kommer!  Det er ikke noe problem om det kommer noen ekstra, enten det er barn eller foreldre.

Jeg er fremdeles stolt over bursdagsbarnet som en dag spurte om det virkelig var sånn at man måtte ha gave med for å komme i bursdagen hennes.  Hun visste at i området hvor vi bodde, var det unger som kanskje hadde lyst til å komme i bursdag, men som ikke hadde råd til bursdagsgave. "Synes du at det er sånn?" spurte jeg. Nei, det gjorde hun ikke.

Joda, vi svelga kanskje noen kameler i prosessen, men hver eneste en var verdt det.  For sannsynligvis svelget de noen kameler de foreldrene som sendte ungene sine i bursdagene også.

Og der henger den da, uten å si noe og likevel sier den mye...

... den gamle adventskalenderen som en svært stolt farmor sydde til sitt første barnebarn for over 40 år siden og som et stolt oldebarn nå har arvet.

Oldemoren som hadde blitt 100 år 1.desember om hun hadde levd.  Hun levde til hun var 90, så selv om ikke oldebarnet husker henne så godt nå, så passer vi på å stadig fortelle henne om hvor fantastisk oldemor var, og hvor glade de to var i hverandre, skikkelig bestevenner var de.

Noe av de siste oldemor gjorde, var å sitte å tegne med oldebarnet i flere timer på 1.juledag for snart 10 år siden.  Hvordan hun orket det, er et stort spørsmåltegn.  Eller kanskje ikke.  Jeg husker godt da vi inviterte henne til å være med på oldebarnets barneselskap året før og jeg sa at det kom til å være bli litt lyd for det kom flere barn.  Da svarte hun at den dagen hun ikke tålte lyden av barn lenger, da var det slutt på livet.  Den dagen kom vel heller aldri, oldebarnet var den som fikk den siste oppmerksomheten hun orket å gi, og det var ikke lite oppmerksomhet heller.

Da føles det ekstra fint at vi kan feire bursdagen hennes hvert år med å henge opp den gamle adventskalenderen fylt ikke bare med pakker, men med gode minner og varme tanker.

To cm snø og et rompeakebrett

Når man bare er liten og ivrig nok, er det ikke så mye snø som skal til...

Det er ikke lenge siden jul og det har vært mye snakk om unger som får julegaver til tusenvis og kroner og om

- at det lå nettbrett og smart-telefoner og dyre klær og duppedingser under juletrærne

- at dagens barn ikke lar seg avskrive med småtteri og at de er kravstore og storforlangende

- at de ikke lar seg glede over "småting" som vi gjorde da vi var små

Jo, det er sikkert noe i det, det er gammel visdom.  Allerede på Sokrates' tid visste man at barn og unge ikke var like enkle å ha med å gjøre som "vi" var da "vi" var barn eller unge.  Nei, dagens barn skal det mye til for å gjøre fornøyde, - fremdeles.

Jeg tenkte på dette i dag da jeg stod og holdt øye med en god gjeng med glade barn som svirret rundt med brettene sine i hånda. Noen hadde sitt eget, andre måtte låne, men de fleste var vel forlikte og byttet på slik at alle fikk prøve seg, i alle fall litt.  Det er lenge siden jeg har sett så glade og fornøyde barn, så sprudlende, så mye latter, så gode venner, kun en liten tåre av og til når ting ikke gikk helt som det skulle, en tåre som tørket fort.

Himmel på jord, en glede så stor...

.. det skulle ikke mer til enn to cm snø og noen rompeakebrett.