Det er lenge siden jeg skrev denne, men kom aldri så langt som å publisere den. Dette er kanskje en passende tid for å gjøre nettopp det.
I dag leste jeg
denne artikkelen om bursdagsfeiringer og tankene gled tilbake til våre bursdagsfeiringer i et annet land og en annen tradisjon, faktisk en plass hvor vår norske måte å feire bursdager på var temmelig fremmed. Da var det ganske spennende å være mor til et barn med store bursdagsdrømmer og som nesten gleder seg mer til bursdag enn til jul, kanskje ikke bare nesten en gang.
Første gangen det var snakk om feiring var siste året i barnehagen. Det var forresten ikke så vanskelig. I barnehagen treffer man stadig andre foreldre, slår av en liten prat og blir mer eller mindre kjent med hverandre. I det minste vet man hvem foreldrene er. Man har også et tettere forhold til personalet i barnehagen, så etter en prat med læreren i barnets "klasse", fikk vi beskjed om at det var helt greitt å dele ut invitasjoner til bursdagsfest, selv om det var helt uvanlig og ingen hadde gjort det før. Hun vil gjerne få lov til å komme selv også! Våre vidunderlige "landlorder" som bodde over oss, syntes heldigvis at det var en god ide, stilte opp med ekstra stoler til oss og syntes det skulle bli hyggelig med "barnelyder" i huset en lørdags formiddag.
Verre ble det da barnehagebarnet hadde blitt skolebarn og begynte å planlegge bursdag lang tid i forveien. Hvordan skulle vi forholde oss til det?
Skolesituasjonen var mye mer lukket, det var kun et par foreldre vi hadde snakket med, såvidt og det var ikke like naturlig å snakke med læreren som det hadde vært i barnehagen. Ville det komme noen? Ingen andre hadde invitert til bursdager på denne måten tidligere i skoleåret.
Hvordan var reglene for å takke nei eller ja til invitasjonene? Ville det antallet som hadde sagt de ville komme komme? Jeg skal love dere at tanken på at kanskje ingen dukket opp, ikke var god. Den kjentes langt nede i magen. Det var første gang at noen fra barnets klasse skulle komme hjem til oss og det var utrolig stort for den kommende 7-åringen. Nedturen ville blitt stor. Men vi kastet oss ut i det likevel og hadde vel noen kriseplaner for hva vi skulle gjøre om ingen dukket opp. De trengte vi heldigvis ikke.
Det ble bursdag hele tre år på rad. Klumpen i magen og redselen for at ingen skulle komme forsvant etter første året.
Etter det visste vi at noen ville komme, vi visste bare ikke hvor mange eller hvem. Kanskje kom det med en lillebror som også hadde lyst til å bli med og kanskje kom det en storbror som fulgte en mindre bror eller søster.
Siste gang forventet vi 11 - det kom 18. Vi manglet 3 godteposer og med så mange unger i hus, var det ingen løsning å sende noen voksne ut for å handle. Men en rask prat med burdagsbarnet og de to nærmeste vennene (og egentlig de eneste vi virkelig kjente), løste det problemet seg. De andre fikk godteposer, de skulle få senere. Ingen problem, ingen sure miner for det, bare "OK, that's fine"
I ettertid har jeg tenkt mye på hvor mye raushet og åpenhet folk rundt oss viste.
- Barnehagelæreren som uten å nøle sa at dette hørtes spennende ut. Go for it!
- Våre landlorder som var utelukkende positive til at vi fylte huset med barn og foreldre.
- De foreldrene som viste oss den store tilliten det var å sende ungene i bursdagsselskap, selv om de knapt nok visste hva dette gikk ut på, selv om vi kom fra en helt annen kultur og for noen religion også, selv om vi gjorde dette på vår måte som var veldig annerledes enn deres måte. Så får det heller være at storebror ble med for å passe på lillesøster eller at lillebror ble med fordi han hadde så lyst.
- Ungene som uten å trekke opp "urettferdig"-kortet lot de andre få godteposene.
Takket være disse sitter vårt barn igjen med fantastiske bursdagsminner fra et annet land og en annen kultur. Et lite stoppskilt fra en av disse, kunne vært nok til at bursdagene ville ha blitt hyggelige, men langt kjedeligere familiebegivenheter, kanskje med innslag av andre nordmenn som hadde forstått hvor viktig bursdagsfeiring var for ei lita jente.
Men kanskje er det vi voksne som har fått mest igjen for det. Vi lærte at ingenting blir dårligere av å legge tilrette for at andre skal kunne delta i våre tradisjoner.
Det er ikke vanskelig å servere mat som ikke kolliderer med andres religion og kultur, det gjør det bare mer spennende. Ett år fikk alle komponere sin egen pizza. Det er like gøy å "sette nese på snømannen" som å "sette halen på grisen" og det er ok med bursdagsgaver fra billigbutikker eller kanskje ikke gaver i det hele tatt. Det viktigste er at ungene kommer! Det er ikke noe problem om det kommer noen ekstra, enten det er barn eller foreldre.
Jeg er fremdeles stolt over bursdagsbarnet som en dag spurte om det virkelig var sånn at man
måtte ha gave med for å komme i bursdagen hennes. Hun visste at i området hvor vi bodde, var det unger som kanskje hadde lyst til å komme i bursdag, men som ikke hadde råd til bursdagsgave. "Synes du at det er sånn?" spurte jeg. Nei, det gjorde hun ikke.
Joda, vi svelga kanskje noen kameler i prosessen, men hver eneste en var verdt det. For sannsynligvis svelget de noen kameler de foreldrene som sendte ungene sine i bursdagene også.
